Interiør og estetikk

Men hvor viktig er egentlig det estetiske utrykket som suksess kriterier for et hotell eller en restaurant i forhold til andre ting?

Antakelig kommer det an på hvem du spør.

Inventar og utstyr i en service bedrift er for noen designopptatte gjester kanskje viktigere enn mat, drikke, komfort og service. Å se og bli sett i trendy omgivelser gir en følelse av å være betydningsfull. Å overnatte på et designhotell hvor toalettet står midt på gulvet ved siden av skrivebordet med en kun en luftig gardin rundt seg, og sengene er 20 cm høye er jo en opplevelse, men kan neppe kalles komfort. Allikevel vil noen betale dobbel pris for det.

Andre igjen kan ta til takke med knøttsmå, spartansk innredete rom bare sengen er god, og det er rent og pent. Kanskje de føler seg vel der nettopp fordi det ikke er så veldig fancy? Folk er forskjellige og oppfatter ting ulikt, men det er allikevel slik at flotte ting kan settes pris på av alle. Man behøver ikke ha greie på mat for å nyte den. Slik er det med estetikken også. Folk kjenner som oftest igjen kvalitet.

Selv har jeg jobbet på steder hvor tanker rundt estetikk har vært høyst forskjellig.

Ærverdige Leankollen Hotel i Asker var min første arbeidsplass. Der var ingen ting tilfeldig. Huset var i seg selv majestetisk og unikt, og i tillegg var direktør Rolf Johansen utrolig opptatt av detaljer. Hvert eneste oppholdsrom hadde sin identitet som skulle ivaretas, og slike tanker koster penger. Kostbare tepper, bilder og antikke møbler var verktøyet som uten å være prangende skulle få gjestene til å virkelig føle den lune og landlige atmosfæren der ute i Asker. Og det betalte seg. I de litt vanskelige tidene på slutten av 80 tallet, da alle måtte falby billigere rom og tjenester, holdt vi prisene våre med høyere belegg enn de fleste. Interiør og utsmykking gav rett og slett et totalinntrykk sammen med kjøkken og service som folk var villige til å betale for.

Min neste jobb var på Markveien mat og vinhus på Grünerløkka. Uten å tråkke noen på tærne tør jeg si den første skikkelige restauranten øst for Akerselva. Og for en kontrast for meg.

Virkelig bohemaktig, med svarte plastikkduker som kunne tørkes av med en klut. Enkle malte flater, og ellers ingen ting. Litt kunst fra gode venner på veggene var alt. Men folk elsket det. Stedet hadde, og har fortsatt en unik identitet. Personlighet om du vil. Akkurat som vi mennesker.

Siden har vi bygget noen Bølgen & Moi restauranter, og samarbeidet med ulike interiørkonsulenter og arkitekter. Noen av dem i den absolutte førstedivisjon. Men selv da kan man bomme helt. Ikke fordi de ikke kan faget sitt, men fordi vi ikke har evnet å gi dem skikkelig faglig input på praktiske løsninger. Interiørfolk kan farger, materialer og belysning. Bruk kreativiteten deres, men hold dem i bånd. La dem ikke bestemme hvordan hotellet ditt eller restauranten din skal fungere teknisk og praktisk. Det har de ikke noe forhold til. Samspillet mellom utdannede interiørkunstnere og oss selv som fagfolk i hotell og restaurantdrift er det som gir de beste resultatene. Og det er ikke alltid det er de dyreste løsningene som blir finest. De færreste gjestene føler seg mer vel i en stol til 5tusen kroner enn en til 2 tusen. Helheten og identiteten er mye viktigere, og da kanskje du har råd til å pusse opp når tidens tann har fart over stolene dine.

Og om du velger minimalistisk eller blonder og fløyel- gjør det gjennomført. Rosemalte framskap og discokuler fungerer aldri sammen. Selv om man er på fjellet.

Og når det er sagt har vi nok generelt kommet lenger med egenart og identitet på norske restauranter enn på hotellene. Kanskje fordi det å tegne et hotell er en så stor jobb at antall aktører er begrenset. Det finnes rett og slett for mye like konsepter.

Et stort fremskritt ville være at man ikke fremhevet stygge melkedispensere og juicemaskiner i ellers påkostede hotellspisesaler. Praktisk ja- men finnes det noe styggere? Jeg har mange ganger tenkt: Har arkitekten godtatt dette, eller er den satt inn etterpå?