Økologisk mat og vin - skal vi bry oss?

Av enkle grunner har jeg faktisk ikke brydd meg. Det har nemlig ikke vært noen automatikk i at økologiske produsenter har laget god vin. Og i hvert fall har det ikke vært ofte jeg har smakt god vin fra produsenter som har brukt det i markedsføringen sin.

Det har i tillegg ikke vært særlig belegg for at vin produsert etter ”moderne” metoder har inneholdt målbart mer kjemikalier og styggedom enn de økologiske. De fleste vindistriktene har strenge regler som tilsier at man ikke kan bruke sprøytemidler de siste tre til fire ukene før innhøsting, og på den tiden blir de fleste spor fjernet av naturen selv.

Men i det siste har jeg blitt mer bevisst på det.. Ikke fordi jeg tror at vin er av ”verstingene” i klassen når det gjelder næringsmidler. Matindustrien er spekket av eksempler hvor man manipulerer på tvers av naturen. Noe av det er skremmende, men hittil har ikke det norske markedet vært opptatt av det. Men på et eller annet tidspunkt kommer folk til å ta stilling til hva de putter i seg, og da må vi være der, klar til å svare dem. Er det næringsmiddelindustrien som skal tvinges til å opplyse oss om ting, eller skal forbrukeren selv ha ansvaret for å sette seg inn i ting. Og hvilken mulighet har vi egentlig til å kontrollere det vi drikker og spiser?

Bevisstgjøring rundt landbruksprodukter henger merkbart etter her på berget. Antakelig er vi så hjernevasket at vi faktisk tror at alt som er norsk er rent og sunt. Hittil har vi jo vært skånet for de verste tingene, som kugalskap og det som verre er hvis det finnes. Det er jo en fryktelig tanke i seg selv at man kan bli syk av det man spiser og drikker, så slike tanker er vi flinke til å fortrenge. Vi har da nok å bekymre oss for. Derfor er verden faktisk laget slik at det må skje drastiske ting til før man fatter alvoret. Det blir på samme måte som med snøen som ikke kom når den skulle på Østlandet. Da ble folk plutselig opptatt av utslipp av klimagasser, selv om forskerne har advart oss i 20 år.

Men tilbake til hva vi putter i oss. I det siste har det godt opp for meg at jeg har store hull i min viten. I går hørte jeg på nyhetene at det man tror er ost, noen ganger ikke er ost i det hele tatt. En stor osteprodusent, navn nevnes ikke, da det er sannsynlig at den samme produsenten annonserer i dette bladet, medgir at de selger ost til storhusholdningsmarkedet som inneholder ca 50% ost. Resten er kunstig framstilt fra planteoljer og gud vet hva. Ikke farlig sier de, bare billigere. Og bransjen vil jo ha det! Ja vil vi egentlig det? Og kan vi velge?

Klart du kan velge. Du kan jo bare insistere på å avstå fra den type produkter, og kjøpe inn ost du er sikker på er 100%. Men så enkelt er det ikke. Det hender at jeg som andre velger en enkel middagsløsning, og stikker innom en pizzasjappe på vei hjem, eller bestiller en på døra. Skal jeg da sitte og være usikker på om det egentlig er ost jeg spiser? Tanken er uutholdelig!

I løpet av de siste månedene har jeg vært på to studieturer til England. London har faktisk blitt Europas smeltedigel når det gjelder gastronomi, og ingen steder jeg vet om har så mange interessante serveringskonsepter å by på. Og hvor maten kommer fra har blitt et viktig konkurransefortrinn for mange i storbyen. Nisjebutikker vokser opp, hvor kundene kan fråtse i økologisk storfe og ost med enkeltbondens stempel, og du kan gå på restaurant og spise kjøtt hvor produsenten er like selvfølgelig opplyst på menyen, som en vinprodusent er på flasken.. Det er like før du får vite navnet på oksen, og om han hadde seg med Dagros eller Litago sist vår, og hva hyrdestunden resulterte i. Og resultatet ( kalven), vil komme på menyen i mars!

Og slik har det blitt fordi England har hatt så mye skandaler i landbruket sitt at folk har blitt bevisstgjort. Enkelte gjester klarer rett og slett ikke å kose seg hvis de ikke er sikre på hvordan slaktedyret har hatt det i levende live. Men her opp i Norge blir det sikkert ikke slik. Vi har jo kontroll. Men er godt norsk egentlig så mye å skryte av, og kan vi stole på det? Det med osten gjorde meg betenkt. Og har ikke vår bransje egentlig et ansvar? Hvem skal ta det hvis ikke vi, fagmiljøene, med all vår ekspertise setter spørsmålstegn ved det vi forer våre gjester med? Vi blir hva vi spiser, men kanskje også det vi drikker? Derfor dette lille innspillet om økologisk vin, som sikkert også vil være en naturlig fortsettelse av folks gryende interesse for matopprinnelse. Før eller siden vil folk sette krav til oss.

Mange av de virkelig gode produsentene er faktisk langt framme i økologisk sammenheng, og noen av dem i biodynamisk utgave, hvor hele universet med månefaser og tidevann bestemmer når druene skal dyrkes. De bryr seg bare ikke om å opplyse det, fordi vinen deres selger seg selv av rene kvalitetsgrunner. Hvis du som meg begynner å bli opptatt av produsentenes metoder, følger noen navn på topp produsenter som driver på naturens premisser.

Di Majo Norante i Molise i Italia, Domaine Janasse og Chapoutier i Rhonedalen, André Ostertag og Deiss i Alsace, Daguneau i Loire, og for de mer spesielt interesserte Leroy og Lafon i Burgund og Nicolas Joly i Loire. De finnes alle, om ikke hele tiden, på en eller annen polliste. Og kanskje vi skulle begynne å spørre våre leverandører?

Om et par år møtes vi kanskje med største selvfølgelighet over en økologisk biff og en god økologisk rødvin?