– Har du 16 timers arbeidsdag som direktør, gjør du for dårlig jobb

På barneskolen drev Håkon Gaarder-Larsen (52) sin mor til vanvidd på kjøkkenet, og var tidlig klar på hva han skulle bli.

– Kokk, selvfølgelig! Jeg har aldri angret. Om det er noe jeg skulle gjort annerledes var det å starte på hotellhøgskolen som jeg hadde planlagt. Men så dukket det i stedet opp en spennende jobb i Scandic. Og da var det gjort.

1.100 ansatte og 16 restauranter

Vi møter den blide drammenseren på kaffebar i Oslo. Etter flere år i restaurantbransjen i utlandet og her hjemme, og 13 år i Hilton-systemet som direktør i utlandet, flyttet han og familien hjem til Konnerud i Drammen for noen år tilbake.

I dag jobber han som seniorkonsulent i næringsmegler- og hotellrådgiverselskapet Hotelia i hovedstaden.

Men la oss gå tilbake til hotell. For det er det som har ligget Håkons hjerte aller nærmest etter at han for alvor ble introdusert for bransjen på slutten av 1990-tallet.

Det startet med jobb innen innkjøp i Scandic, før han gikk over i driften som hotelldirektør. Etter å ha fungert som direktør på flere hoteller i Norge gikk turen til Danmark, hvor han ble driftsdirektør på Scandic Copenhagen. 

Scandic var i denne perioden eid av Hilton-konsernet, og etter i overkant av to år i København bar det til Kairo og Nile Hilton, et hotell som åpnet i 1959 som det første femstjernershotellet på det afrikanske kontinentet.

Først som nestkommanderende, deretter direktør. 

– 1.100 ansatte, 16 restauranter og 431 rom langsmed Nilen i Kairo sentrum. Det gikk 5000 mennesker gjennom lobbyen hver dag. Det var fem til ti ganger så mange ansatte som jeg var vant til fra Norge og Norden, men lønnsomheten var høy. En stor overgang fra strukturert hotelldrift i Norden, det opplevdes som et organisert kaos. Et hotell på steroider, forteller han smilende.

Tøffe krav til å levere

I Emiraten, Ras Al Khaimah, en times biltur fra Dubai, åpnet Håkon en resort med 480 rom, 36 villaer og en privat strand på 1,6 kilometer. Rå luksus. 

Så ble det Saudi-Arabia, Etiopia og Tyrkia.

– Hva er den største forskjellen på å være direktør i Norge sammenlignet med de landene du har vært?

– Du får tidlig beskjed om at dette er «ditt hotell», og det er tøffe krav til å levere. I tillegg er du ansvarlig for «alt», og det er du som får skylden hvis det ikke går slik eierne hadde sett for seg. Hilton er veldig dyktige på lederutvikling og ekstremt flinke businessfolk. Det er ikke nok å bare drive hotellet, det forventes at du utvikler hotellet - de ansatte og deg selv, og selvfølgelig tjener penger. Det er et krav. Erfaringsmessig vil jeg si fem år i utlandet tilsvarer ti år i Norge. Jeg syns det var veldig spennende. Jeg råder alle som har lyst til å jobbe på hotell i utlandet til å gjøre alvor av det. 

880 rom i Saudi-Arabia er det største hotellet Håkon har hatt ansvaret for.

– Mye jobb?

 – Ja, du må også bygge et godt og sterkt team rundt deg. Har du 16 timers arbeidsdag  som direktør, gjør du for dårlig jobb. Du kan ikke være til stede hele tiden. En ting du må gjøre i de landene jeg har vært, er å raskt lære og forstå kulturen til menneskene du jobber sammen med.

Telefonavlytting og statskupp

Opplevelsene er mange. Men i Etiopia gikk det kanskje litt vel langt…

Hilton Addis Ababa med i overkant av 400 rom og 850 ansatte (!) var eid av Etiopiske myndighetene. Hotellet var landets største bidragsyter av utenlandsk valuta. Håkon og familien bodde på hotellet.

– Dette skjedde noe hver kveld. Som hotellets direktør er du hotellets ansikt utad, og hotellet var daglig besøkt av ambassadører, myndighetspersoner og offentlige delegasjoner. Jeg var der i fire år, en periode med masse gode opplevelser, men det var tidvis utmattende. Et samfunn hvor man ikke stolte på hverandre, og vi opplevde at både min og min kones telefon ble avlyttet. I dag ler jeg av det hele, men ja; det var litt slitsomt. 

Som ikke det var nok ble det et siste utenlandsoppholdet i Tyrkia preget av en spesiell tid etter et forsøk på militærkupp.

– Selv om det var et fantastisk flott hotell, så ble det med litt over et år. Da savnet vi Norge. Så gjorde vi alvor av det og reiste hjem. Det er en tid for alt. Nå stortrives vi her - men jeg ville aldri vært opplevelsene foruten.