Det ville Østen er ikke mer

Publisert Sist oppdatert

Eventyrgründere med mye guts og glød kan ikke lenger kan utrette mirakler. Nå er det tid for de store, trygge aktørene – “medgangsupporterne”; Pensjonsfondene, aksjefondene, de globale merkevarene. Det bekrefter både den norske ambassade i Vilnius og norske næringslivsaktører i Litauen, og nabolandet Latvia, som Hotellmagasinet har snakket med.

Blant de største
- Det baltiske El Dorado er helt klart forbi, sier Bjørn Røang, som representerer Linstow Eiendom.
- Eiendomsprisene er steget såpass høyt. På slutten av 90-tallet var det smart å kjøpe hoteller og bygge dem om og opp. Nå er inngangsprisen for høy. Nå er det bare kjedene som kjøper av hverandre. Røang har vært Linstows mann i Baltikum siden 1997 og er en av de nordmenn som har vært i Lativa som businessann aller lengst. Røang har utranning blant annet fra Hotellhøyskolen i Stavanger, og driver både for Linstow og sitt eget konsulent-ogevent-byrå Baltic Travel Partner. I løpet av sin tid har han skutt tusenvis av gullfugler for sin oppdragsgiver her.

Eventyrgründere med mye guts og glød kan ikke lenger kan utrette mirakler i Baltikum. Nå er det tid for de store, trygge aktørene – “medgangssupporterne”. Det er de som vil lykkes med å innta byer som Vilnius (bildet), tror kilder Hotellmagasinet har snakket med.

- Toget for mirakler er gått ja. Heldigvis stod vi ikke igjen på perrongen, sier Bjørn Røang, kommenterer han sitt Klondyke lakonisk. Linstow var en av de store norske aktørene som fulgte i kjølevannet av RIMI-hagen og Varnergruppens Hakon
Invest-etableringer i Latvia. Linstow eier i dag de største hotellene i Riga og Vilnius, og de fleste store kjøpesentre i Riga. Til sammen en halv million kvadratmeter næringsareal i Baltikum og omsetter for 600 millioner i året, og er en av de største enkeltinvestorer i Lativa idag.

Ingen klager
Røang erindrer hvor hardt det var å “oppdra” den post-sovjetiske økonomien til markedsøkonomi:
- Lokale butikksjefer og butikkansatte måtte få crashkurs i alt fra reklame, lyssetting, innredning, service og kundebehandling. I begynnelsen opplevde vi ofte at de ansatte kunne stå i et hjørne, og bare skule på kundene. Vi spurte dem for eksempel hva de gjorde hvis noen klager.
- Klage? Ingen klager sa de. Røang sukker.
'The soviet way' var å drive handel med utgangspunkt i at kunden bare burde være glad for at de i det hele tatt kan kjøpe noe, forklarer Røang. Mersalg er et viktig triks de måtte lære, og det at det går an ta ansvar for også for kollegaens jobber. Det er ingen vits at tre damer betjener hatteavdelingen uten noe å gjøre når der for mange kunder i tekstilavdelingen, eller at de i kassa venter på ”tallerken-henterne” hvis det er tomt for tallerkener og masse kunder.

Norsk innflytelse
I starten var alt fokusert på problemløsning. Nå er det mer orientert mot løsninger. Midt på 90-tallet var det ingen selvfølge å investere i de tre post-sovjetiske statene i Baltikum. De fleste store investorer som vurderte business østpå foretrakk på den tiden å gå “direkte” på Russland og St Petersburg i stedet for “veien over lille Baltikum”. Til sammen teller de tre baltiske statene kun 8 millioner, de er et marked med minst tre språk, tre statsgrenser, samt russisk som minoritetsspråk og en rekke kompliserende, kulturelle faktorer.

Likvel satset Norge på Latvia, og Røang mener det skyldes i stor grad tilfeldigheter og modige valg.
- Det norske næringslivseventyret startet faktisk, forteller, Bjørn Røang, med en ung mann i rosa dress som hadde gått på Kristen folkehøsykole i Hardanger, troppet opp på Frank Varners kontor og insisterte på at han burde investere i Latvia. Det endte med at norske merkenavn den dag i dag dominerer gatebildet i Riga og Latvia: Rimi, Dressmann, Cubus, Statoil, Estetique, Roots og en Narvesen på hvert annet gatehjørne. Dessuten er de fleste kjøpesentre og de største hotellene eid av nordmenn. Gro åpnet det første norske kjøpesenteret “Centrs” i 1996, i et bygg som talende nok hadde tilhørt Den Røde Hær.

Våget å ta sjansen
Den unge mannen i rosa dress heter Ainar Slesers. Han er i dag samferdselsminister i Latvia. Da han troppet opp hos Varner var han sjef for Latvias representasjonskontor i Norge, i mangel på ambassade. Når ambassaden kom, tok han fatt på å bygge Rimi og Varner i Riga. Han har allerede vært visestatsminister to ganger. Hans første statsrådposisjon var som Latvias økonomiminister. Dit kom han etter toppjobben i Rimi.
- De andre norske fulgte etter vårt samarbeid, sier Slesers til Hotellmagasinet, og poengterer at Norge har en sterk posisjon i Latvia i dag og det skyldtes for det meste Frank Varners forutseenhet. – I dag kommer det utenlandske investorer fra alle kanter. Norge turte å komme før alle andre, og dermed kunne de etablere den sterke posisjonen.

Dårlig odds

Litauen viser mange tegn på bli det “neste Lativa” for mange norske bedrifter. Norske hoteller, norske kjøpesentre, norske bensinstasjoner og norske callcentre er noen av indikatorene.

Men Baltikum er ikke som før. Når de nå ønsker å “innta” Litauen er ikke settingen lenger er det “Ville Østen” som Hagen og Varner kom til på 90-tallet i Latvia. Investeringsskeptikerne påpeker dessuten at høykostlandet Norge ikke har odds for å lykkes særlig i de baltiske markedene fordi balterne er lavprisorientere.

Turistene kommer

- Baltisk turisteksplosjon

En annen avgjørende forskjell på 'før' og 'nå' i Baltikum er turismen og den lokale rikdommen. Baltikum er blitt Europas nye festby, og en ny “oval weekend-by” for de unge og vellykkede.

På 90-tallet var turismen ennå lav, og folk flest var ennå fattige. Først var det kaoset etter sovjetsammenbruddet, alle omstillingene, nedleggelsene av statlige arbeidsplasser og siden fulgte rubelkrisen i 1998. Men etter det har det gått opp med alle indekser: GDP, lønn, inntekter og overskudd og eiendomspriser. Og dermed også reisingen, måltider på restaurant og turisme innlands. Og turismen fra utlandet.

- Bare vel 50 % av hotellets senger var i bruk i løpet av det første driftsåret. Nå ligger vi på omtrent 70%. Det skyldes i stor grad at turismen har eksplodert, fordi flybilletter nå er blitt billige og russerne og balterne rikere. Det fører til at russerne reiser, balterne reiser og vest-europeerne kommer på besøk, og i møtepunktet mellom øst og vest, i Riga og Vilnius, er det mange businessmøter og, dessuten, etter EU-medlemskapet, mange konferanser på EU-nivå, forteller Erlend Engdahl, som jobber som Food & Beverage Manager ved Reval Hotel Lietuva i Vilnius.

Venter invasjon
- Når folk oppdager hvor genialt Litauen er som ferieland forventer vi et storinnrykk. Byen er vakker og landet er vakkert. Alt er trygt, men koster bare halvparten av norsk pris, “reklamerer” reiselivsgründer Thomas Danielsen. Han har slått seg ned i Vilnius for å drive reiseoperatøren Novus Baltic.
Firmaet vil lokke til Litauen seg bedrifter som skal ha seminarer og konferanser, kjærestepar som trenger en ny storby, familier på ferie, arbeidene mennesker som trenger en langweekend og unge på jakt etter fest.

Unge på jakt etter en fest har gode muligheter for å finne det de leter etter i Vilnius. Foto: Novus Baltic

Utdrikninglag og spa
Novus Baltic lokker turistene med tilbud som spa og sanatorier, billige leger og tannleger, vandreturer i gamlebyen, strandferie på Østersjøen, fiske, kano, nattklubber og limousiner, motorcross og kalesjnikovskyting og ballongferder. Baltikum er blitt populært, særlig for utdrikningslag.
For kort tid siden startet Norwegian opp med direkteflygninger til Vilnius, hvilket betyr at man kan være heldig og reise tur-retur Oslo-Vilnius for bare noen hundrelapper. SAS kjøpte for en stund siden BalticAir, hvilket betyr at tilgangen fra Skandinavia nå er bedre enn noensinne. Hoteller og reisebyråer merker en markant stigning i besøkstallet fra Skandinavia.

Ikke bare turister
Hotellmessig er det finner som har 'banet vei' i Baltikum for turisme fra vesten. Først reiste finnene til Tallinn, så Riga, og nå Vilnius. Den største massen utenlandske turister på Engdahls hotell utgjøres av estlendere, russere, skandinavere, latviere, tyskere og finner sammen med italienere og spanjoler.

Men lokale gjester er vel så viktige.
- Vi har jobbet bevisst med det at lokalbefolkningen skal bruke hotellet også, i tillegg til turister, konferanse-gjester og business reisende. Mange lokale gjester arrangerer banketter i vår bankett-avdeling, og det arrangeres fester i Skybaren uavhengig av bare hotellgjestene, forteller Engdahl. - Man kan ikke drive en restaurant eller en trendy “Skybar” med bare hotellgjester. Det må være en mix - “Skybaren” vår i 22. etasje er virkelig blitt ett populært sted blant unge, trendy, ”clubbere”.

USSR-formen
Som regel har norske investeringen gått inn og rustet opp og totalt ommøblert sovjetiske Intourist-hoteller, men beholdt bygningene og plasseringen og det arkitektoniske spesielle preget USSR bygde med. Innvendig er det vestlig standard.

Reval Hotel Lietuva åpnet totalrenovert i mai 2003. I ny form er hotellet mer glass og stål, baltisk og skandinavisk design, mye lys og mer funksjonelle rom, og flere tilpassede rom og ulike løsninger.

Slik var tilfellet også med Reval Hotel Lietuva: Linstow rev ut innmaten, interiør og alt. Det tok et år. Så åpnet hotellet totalrenovert i mai 2003. Tidligere var det mye betong, store rom, restaurantkjøkken på størrelse med fotballbaner og lite lys. I ny form er hotellet mer glass og stål, baltisk og skandinavisk design, mye lys og mer funksjonelle rom, og flere tilpassede rom og ulike løsninger. Kort sagt fra 'allmennstandard' til 'valgfrihet', og fra stordriftsløsninger til spesialisering.

Dessuten er 600 ansatte i 2000 effektivisert ned til 170 i 2003.
- Etter at Litauen ble med i EU har mange av de beste kokkene, servitørene og resepsjonistene reist utenlands. De snakker språk og kunne lett få seg jobber i vesten. Det har til tider vært litt problematisk, men vi henter det fort inn. Det er mange dyktige folk å velge blant her, forteller Erlend Engdahl i Reval Hotel Lietuva.

 

KJØKKENSJEF I BALTISK HOTELLEVENTYR

Erlend Engdahl er ikke som andre norske hotell-kjøkkensjefer. I stedet for en trygg norsk kokkekarriere reiste han til Baltikum, og har bygget opp tre hotellkjøkken fra bunn, på restene av en kommunistisk planøkonomi.

- Da jeg jobbet som sous-chef på Holmenkollen restaurant kom min sjef til meg og spurte, vil du være med til Riga og bygge hotell? Dette var sent i 1998. Jeg takket nei, jeg. Jeg ante ikke hvor Riga var en gang og måtte slå det opp i atlas! sier den norske kjøkkensjefen Erlend Engdahl.
Han slo det opp og ombestemte seg. Etter å ha åpnet 5-stjerners hotellet Reval Hotel Ridzene, var han 2 år senere kjøkkensjef på det største hotellet i Riga, Reval Hotel Latvija. Syv år senere har han vært med å bygge tre vellykkede hotellprosjekt, blant annet de største i Latvia og Litauen.

Rask karriere
Når Hotellmagasinet treffer Erlend Engdahl en høstdag med vårvær i Vilnius er det som Food & Beverage Manager på Reval Hotel Lietuva i Vilnius. Dette er hans tredje hotellprosjekt, i en alder av 33 år. Engdahl var ferdig utdannet kokk fra Oslo kokk- og stuert skole i 1991. Han kom til Baltikum som 26-åring i 1999, etter til sammen elleve års arbeidserfaring i Norge.

Men jobben i Baltikum var større og krevde mer ansvar, enn de trygge rutinene og faste oppgavene som tilfalt kokker og sous-chefer i Norge. Det første stoppested i hans baltiske liv var Riga, Lativa. Der bygget han kjøkkenavdelingene til Park Hotel Rizene og 2 år senere, Reval Hotel Latvija, som er Rigas største hotell i dag. Siden gründet han Reval Hotel Lietuva, som er det største i Vilnius, med 291 rom.

Baltiske råvarer
Vi treffer ham på Riverside-balkongen til Vilnius- hotellet. Rett utenfor renner elven ”Neris” som ”deler” Vilnius i to. Rundt oss og under oss folder byen seg ut. Hotellets matsjef byr oss en øl, en Litauisk Svyturys og en smak på husets versjon av norsk laks: Troilogi av laks. En ung servitrise kommer smilende med maten, og serverer den på perfekt engelsk og er straks tilbake med en penn til den klønete journalisten, som har gått tom for strøm på den bærbare maskinen. Meny og drikkekart er av internasjonal standard, men med innslag av lokale retter og råvarer, samt den norske laksen.

Omtrent slik er Food & Beverage sjefen selv også, av internasjonal standard, litt norsk og med innslag av lokale råvarer. Han er ikke lenger bare norsk. Han snakker latvisk, har latvisk kone og barn - og tenker ikke en gang lenger helt norsk! Selv om han fortsatt er offisiell kokk for “Kongelig Norsk Lutefisk-lag, avd. De Baltiske Lande” og omgås mange av byens nordmenn.
- Om jeg skal 'hjem til Norge' etter dette? Spør han. - Ikke så veldig fristende, etter alt det jeg har fått være med på her!

Sjef i stedet for kokk
Og det var ingen selvfølge at han valget dette. Erlend Engdahl jobbet på Holmenkollen Restaurant da hans tidligere sjef, Wolfgang Topfer lurte på om han hadde lyst til å begynne som kjøkkensjef i Riga. Hans nei gjorde han etterpå om til et ja, etter at det berømte turatlaset viste at det ikke var så langt hjemmefra. Jobbtilbudet var opprinnelig på bare ett år, men det ble fire år i Riga og foreløpig tre år i Vilnius.
- Det slo meg at jeg kunne få helt nye utfordringer som jeg aldri kunne fått hjemme, og jeg slo til, sier han. Og han fikk rett:
- Hadde jeg blitt hjemme ville jeg vel ennå stått på ett kjøkken ett sted, tenker jeg…
Da han dro hadde han arbeidserfaring fra 4 år i den norske marine, en del kokkeerfaring fra forskjellige restauranter og en stilling som chef de partie og sous-chef stilling ved Holmenkollen Restaurant.
- Jeg har fått bli med på mye mer enn jeg kunne ha gjort hjemme i Norge. Tre ganger har vi bygget et hotell opp fra grunnen.

Mer av alt
- Og jeg er sansynlig vis blitt kjent med flere sider av hotelldrift enn om jeg hadde blitt i Norge. Når man er med å bygge opp fra grunnen av, planlegge og designe kjøkken, utvikle restaurant og bar-konsepter, er det mye som skal tilrettelegges og alt må fungere 100%!
- Her må man tilrettelegge så alt klaffer i alle avdelinger på hotellet, mens jeg i Norge var vant til å konsentrere meg om ”min jobb” og ikke helheten.

Det har i det minste blitt lettere å drifte hotell-kjøkken i Baltikum de senere årene;
- Det har endret seg enormt å drifte et hotell eller starte en kjede fra -99 til i dag. Nå begynner hotelldrift i Litauen å minne mer hotelldrift hjemme. Ting gjøres mer og mer på 'vestlig' vis her i Baltikum. I dag er Litauen et land i EU. Hvem skulle trodd det i 1999, da jeg kom hit? Da var Litauen mer preget av å være som et land som “var igjen etter Sovjetunionen”, enn et land som var på vei inn i EU. Utviklingen har virkelig gått raskt, sier han.

Fra kommunisme til nytt
Han filosoferer over endringene som er skjedd og tiden det tok. Balterne har lært seg engelsk og tysk og service innstilling og markedsøkonomi.
- Da vi startet hotellet i Riga, jobbet vi ofte med 50 underleverandører av gangen,
beretter han: det var en som leverte honningen, en annen melk, en tredje kjøttet, og så videre.
- Jeg fikk mange grå hår på åpne Park Hotel Ridzene, humrer han, selv om bildet ikke passer helt:

Food & Beverage Manager Erlend Engdahl skulle egentlig være i Baltikum ett år. Så langt har det blitt fire år i Riga og foreløpig tre år i Vilnius.

hårmanken er ennå tett og fargen ennå lys blond.

Han forklarer med eksempler:
- Ta for eksempel bestillingen av kjøtt i Riga i 1999. La oss si at jeg skulle ha oksefileter og standardprisen var 5 lat per kilo. Jeg skulle bestille hele 100 kilo, og foreslo derfor for leverandøren en mengderabatt fordi ordren var stor. Som rimelig var, sier Engdahl.
Men nei. Leverandøren la på i stedet for å slå av.
- Hvis jeg skulle ha 100 kilo, sa han, så ble kjøttet dyrere per kilo, for det ble jo mer arbeid for ham! Og slik var det over hele fjøla! Tenkningen i planøkonomien var helt annerledes enn i markedsøkonomien. Balterne hadde levd med 50 års sovjetisk kommunisme, og det merket man ennå restene av.

Samordning og kapitalisme
- Etter hvert skjønte leverandørene at de kan samle seg i kjeder, samordne tilbudene og danne større bedrifter og tilby enda flere tjenester. Service-personalet forstod at de skulle smile og være høflige for å få flere og mer fornøyde og lojale kunder. Kokkene at de måtte lage god mat så gjestene ikke klaget. Fra hotelloppstarten i Riga 1999 til hotelloppstarten Vilnius i 2003, var det en verden i forskjell.
- Mentaliteten skiftet fra at 'kunden bør være glad til at det finnes et tilbud' til at 'kunden har for det meste rett'.

Thumbnail Image: