Takk og pris for Everts Kafé

Are Sekkelsten i Everts Kafé, en av de få som tar norsk mattradisjon på alvor.



På et hushjørne i Moss er det en kafé som heter Everts Kafé. Den har eksistert lenge, helt siden den tiden den var et typisk spisested i Norge. Evert solgte kaféen sin for lenge siden, men til alt hell har etterfølgeren, Are Sekkelsten, påtatt seg rollen som kulturminneverner. Derfor finner gjestene ”eksotisk” mat som flesk og duppe, lammebog, kokt torsk og mandelkjernepudding på menyen. De matglade flokker seg også om pannekakene, som på Everts fortsatt heter pannekaker, ikke crêpe suzette.

Takk og pris for dette stedet ved kanalen i Moss, som attpåtil serverer godsakene til greie kafépriser. Takksigelsene går også til de få andre tilsvarende norske spisestedene i landet, som fortsatt eksisterer. De vet det antagelig ikke selv, men de er blitt en del av landets bevaringsverdige attraksjoner, og burde sortere under kulturdepartementet, ikke næring.

Joda, du kan sikkert nevne en del tradisjonelle, norske kaféer og restauranter. Men poenget er at du må tenke deg om. Derimot trenger du ikke lete hvis du har tenkt å spise kinesisk eller gresk. Are Sekkelsten og Everts har servert mange takknemlige gjester, også utenlandske – takknemlige fordi de omsider fant noen som bød på nasjonale smaker. For dem er plukkfisk og fårikål eksotisk og spennende. En del utlendinger er skuffet over at nordmenn visker ut sine kulturelle spor mens de går. Det gjelder i høy grad også matkulturen.

Mange av oss er ikke så glad i salatjåleriet – dette skaphøye, fransk-inspirerte grøntbuskaset med to reker i. Vi vil ha muligheten til å velge stapper og kokte grønnsaker til det døde dyret. Mange synes også det er positivt om grønnsakene kan fortæres uten å miste amalgamfylte jeksler. Og det hele trenger bare saltes og pepres. Slik som hos Everts i Moss og noen få andre norske spisesteder.

Hva kommer det av at det brautende, skiskytende oljelandet Norge er så tilbakeholden med maten sin? Det kan ikke være utslag av annet enn trist og unødvendig husmannsånd. I andre land, for eksempel i Hellas, ikke bare tilbys souvlakien, nei, man blir muntert og bestemt kastet inn i restauranten fra fortauet. I Thailand frister turisttråkkene med sprøstekte slanger og kryp. De gjemmer ikke bort matkulturen sin når fremmede besøker dem, men byr stolt på sine spesialiteter.

I Norge er det altså ikke slik. Her serveres hamburgere og pizzaer, både til landets egen befolkning og til turistene som jakter på det rotekte mat-Norge. Bare hos Everts og en del andre har de håp om å finne hjemmelaget, kortreist og norsk mat. Hos Everts er til og med akevitten lokalt levert fra Morsa og etter originaloppskrift fra 1833. Det langreiste unntaket er smalahove, som er fra Rogaland.

Det dufter deilig bestemormat hos Everts. Torskemiddagen med rogn og lever hensetter gjestene i andektig glede, puddingdesserten likeså. Der de fleste andre tanketomt tar fram frityrchipsen til de små, satser Are Sekkelsten heller på hjemmelaget potetstappe og stekte poteter. Og så er det den ”enkle lunsjen”, da - en sjarmerende sak, der du aldri helt vet hva du får, bare at du blir mett og at det smaker godt norsk.

Måtte Everts Kafé og dens like aldri forledes til å endre sin matfilosofi.