Om kjøtt, pinner og pinnekjøtt

Publisert Sist oppdatert
Ingress:

Helge Christie fra Tolga var matprodusent på gården i Tolga i 36 år. Nå har ungdommene tatt over gården og Helge fordyper seg videre i sin store interesse – mat. Nå er boka om pinnekjøttets historie klar og føyer seg inn i rekken av matbøker fra Meta-Coachen, bonden, ildsjelen og gründeren fra Nord Østerdal.

Ved siden av gårdsdrifta har Helge Christie alltid engasjert seg i lokalsamfunnet rundt seg. Si Rørosmeieriet og du finner Christies navn evig knyttet til dette. Det samme gjelder Rørosmat og matregion Røros. Mat og mattradisjoner har alltid fasinert mannen som gjerne tar en dialog om pinnekjøtt eller andre områder av sin kunnskap.

– Jeg bruker mat, som pinnekjøtt, i min rolle som Meta-Coach. Jeg liker å si at jeg går i dialog med forsamlingen der vi kan få fram mangfoldet av hva som er «riktige» lokale mattradisjoner, og løse meningsforskjellene samtidig som vi lærer. Samtidig gir det kunnskap og faglig styrking av staben eller gruppen, eller en organisasjon, sier Helge Christie.

 

Pinnekjøtt

Christie er ikke bastant på hvorfor det heter pinnekjøtt.

– De aller fleste vil si at det heter pinnekjøtt fordi det dampes over pinner i en kjele før det spises. Men det er jo snakk om ei side av en sau så mange mener at det kommer av ribbeina. Atter andre igjen mener det kommer av pinnen man stakk inn i kjøttet for å steike det på grillen som glosteik, mens det siste forslaget er at kjøttet hang på en pinne på stabburet for å tørke. Alt er like riktig fra hvor i landet du kommer fra. Setter du fire fem mennesker fra forskjellige landsdeler rundt et bord for å diskutere nettopp det, kommer det mange svar. Selv innen en region er variasjonen der, sier Christie. Han forteller at på gården i Tolga ble salta og tørka side av sauen stekt i langpanne som mat på julekvelden. Dette er en tradisjon han deler med 73 prosent av befolkningen på Vestlandet og 37 prosent på landsbasis.

Mathistorie og tradisjoner har alltid stått Helge Christie nær. Oslo-gutten giftet seg til en gård på Tolga i Østerdalen og forelsket seg ikke bare i det annet kjønn, men i maten og det som produseres på gården.

Et av spørsmålene han stiller er hvor kom tradisjonen fra med å legge pinner i gryta når man skulle koke/dampe pinnekjøttet? Fra hvilken tresort skal pinnene være? Skal pinnekjøttet være røykt eller urøkt? Stabburstørket eller vindtørket? Eller skal det være bokna?  Var pinnasteik stekt på gloa pinnekjøtt før noen fant på å ta de myteomspunne steikepinnene opp i gryta for å dampkoke? Det er mange spørsmål rundt dette sær-Norske fenomenet pinnekjøtt.

– Jeg vet at når folk i Lakselv for eksempel skal ha pinnekjøtt så skal det være bokna. Det vil si litt mykt inni. I Bergen snakker man ofte om ribbeina som pinner. Vi skal ha fire-fem pinner pinnekjøtt til middagen i dag, sier de der borte. Når det gjelder behandlingen av kjøttet er tradisjonene også varierende. Dette har vært en spennende ferd gjennom sauesidens historie som nå kommer mellom to permer.

– Det jobbes i dag for å få beskytta betegnelse på pinnekjøttet. Jeg ser for meg at de får en utfordring med å bli enige om hva som skal kalles pinnekjøtt. Vi har også sett pinnekjøtt av rein og rådyr, sier Helge Christie.

 

Matens veier

Christie har ikke bare pinnekjøtt på menyen når han reiser rundt og snakker med folk om mat og mattradisjoner.

– Det er mange spennende tema å fordype seg i, sier han med et lurt smil. Fra Middelhavet til Norge, eller fra vin, via øl til melk er et tema. Norsk mat er et annet tema. Her snakker jeg om mat og matproduksjon her hjemme og i utlandet. Også litte med tanke på import og eksport. Vi må huske på at bare tre prosent av landet vårt i dag brukes til matproduksjon. Mens i andre land ligger det tett opp mot 40 prosent. Tema tre er jakten på saltet. Om syrning og salting av mat for konservering. Dette bringer meg over på temaet om salt og sild. Det omhandler mye. Fra raksild til rakfisk. Der raksilda på vestelandet ble forbudt og etter hvert utviklet seg til sursild, mens man ikke klarte å ta knekken på den sterke rakfisktradisjonene på innlandet på Østlandet, forteller Christie.

De første søtmjølksostene i Norge er også et tema. Der er Nord Østerdalen sentralt, nærmere bestemt på det første fellesmeieriet i landet, Rausjødalen – øst for Tolga. Før det kom i 1856 var det stort sett surmjølksostene som dominerte her i landet, sier Helge Christie.

Røyke og tørkesoner for kjøtt har han også satt seg inn i sammen med tradisjoner rundt sodd og andre beslekta kjøttsupper i inn og utland.

– Det er ved hjelp av denne kunnskapen jeg kan bruke mat som metaforer når jeg er ute som coach. Her handler det om å respektere de forskjellige roller og identiteter innen matlaging på samme måte som man skal respektere kollegaer eller sine nærmeste i hverdagen, sier matentusiasten med opprinnelse i Oslo, men som for lengst har tapt sitt hjerte til den naturskjønne bygda Tolga rett nord for Tynset.

 

Teaser:

Helge Christie fra Tolga var matprodusent på gården i Tolga i 36 år. Nå har ungdommene tatt over gården og Helge fordyper seg videre i sin store interesse – mat. Nå er boka om pinnekjøttets historie klar og føyer seg inn i rekken av matbøker fra Meta-Coachen, bonden, ildsjelen og gründeren fra Nord Østerdal.

Main Image:
Thumbnail Image: