Julebord – blot til glede

Middelalderens kirkeledere lot klokelig nok midtvinterblotet få være i fred, men introduserte en ny hovedperson: Hvite-Krist. Mange av de hedenske tradisjonene levde videre helt inn i vår tid.
– Julen er i dag en merkelig blanding av hedenske, kristne og folkelige motiver, sier Sven G. Eliassen, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold.

MAGISK HEDENSKAP
Like viktig som feiringen var forberedelsene og forventningene. Folk begynte så tidlig som mulig og fulgte merkedager og månefaser. Slakting, ølbrygging og baking måtte skje mens månen var ny.
Julen peker også inn i fremtiden og er samtidig en nyttårsfest. Slik det er i julen, skal det også bli neste år. Derfor må det være mye mat og drikke i julen. Vi skal spise og drikke over all måte, drikken skal være sterk, og maten fet og god. På en magisk måte skulle dette påvirke neste år.
– Julematen ble kun spist i julen, og det var ikke uvanlig at folk sultet seg litt før den store festen. Dermed markerte julen en overgang og et skille, og mange rituelle handlinger var knyttet nettopp til dette. Samtidig var julen en begivenhet og et høydepunkt i arbeidsåret.
– Derfor skal vi også i dag ete og drikke over all måte, og mye av den fest og moro som er knyttet til dagens julebord har islett av hedenskap. Dagens julebord er et sosialt høydepunkt, som markerer slutten på et arbeidsår.

DET RITUELLE BORTE
I dag er de fleste skiller og overganger knyttet til julen forsvunnet. Det moderne velstands- og fritidssamfunn har ført til at julen ikke lenger er arbeidsårets ende. I tråd med dette spiser vi høytidsmat året rundt, og julebordene starter flere uker før jul. Dermed brytes gamle tradisjoner.
– Vår tid har ikke noe behov for å markere forskjell på hverdag og høytid. Dermed er også mye av det rituelle borte. Det bakes ikke lenger sju kakeslag, og ingen bryr seg om å slå korsets tegn over den siste kaken ut av ovnen. I det gamle bondesamfunnet ble den siste julekaken ofte gjemt i havrebingen for å brukes første pløyedagen om våren.
– Bonden spiste noe av den mens han satt på plogen. Noe av kaken smuldret han over åkeren, og på den måten ble både bonden og åkeren tilført noe av julens kraft. Dette skulle lette vårknipa. I tråd med dette spiste mange også julemalt, ”godt for alt”!

JULEØL FRA ODIN
Ifølge 1700-tallspresten Jacob Nicolai Wilse i Spydeberg var bordet i løpet av de tre helligdagene dekket hele natten, og lysene brente. Husdyrene fikk det beste fôr. Julematen var forskjellig fra kosten ellers i året, og det skulle være ”Wurter-Kager” som var runde og én tomme tykke. De var bakt av siktet rugmel, eltet i sterk humleurt og smurt med sirup. Folk spiste vanligvis ellers i året flatbrød av havremel, og de var i julen drøyet med ertemel og gitt mer smak.
Juleølet måtte være det årets beste i året, og det var en skikk fra Odins tid. Juleølet var med andre ord et hedensk element i den kristne jul, og i de eldste kristenlovene var det straffbart å ikke brygge sterkt, godt og mye nok juleøl. Det beste byggkornet ble lagt til side under innhøstingen og brukt til julemalt.

SLAKT, BLOD OG SYLTEPRESS
– Den sterkeste opplevelsen under juleforberedelsene var nok griseslaktingen, forteller Eliassen.
Bygdeslakteren var bestilt i god tid, og slaktebenken båret frem til den faste slakteplassen. Mye kokende vann sto og boblet på komfyren. Husmoras oppgave var å samle opp og røre blodet så det ikke klumpet seg. Blodet skulle brukes til klubb og blodpudding, men dette var ikke den mest populære julematen.
Kjøtt fra kokte grisehoder, kalvekjøtt og krydder ble lagt i klede og presset til sylte. Koteletter i Norgesglass ble hermetisert i vannbad i stekeovnen, men lokkene måtte ikke skrus for hardt i. Da kunne de eksplodere.
Rull, leverpostei og karbonader av elg (skutt i gårdens skog) skulle tilberedes for julefrokosten. Ettersom juleølet gjerne var tilsatt noe ekstra godt, hendte det at flaskekorkene under gjæringen smalt i været, og ølet fløt utover gulvet i brune, seige striper.

SJU SLAG OG GRØT
Kakebakingen var trivelig, for da var også barna med. Fattigmannsbakkelsen var julekakene fremfor noen. I Frankrike ble de kalt ”pilgrimskaker”. Næringsrike som de er, og lette å bære med seg, ble kakene gitt til de fattige vandrere som hadde sin ferd langs pilgrimsleden. Goro er vakre å skue, og slike kaker kan være overleveringer fra gammelt treskjærerarbeid. Krumkakene, sprø og tynne, minner om fine kniplinger. Ellers var det sandkaker. Kokoskaker og berlinerkranser var alltid sikre vinnere. Det samme kan sies om den digre, kaloririke sjokoladekaken. Skikken med sjokoladekake kom fra byen.
– Til frokost julaften ble det laget en riktig stor porsjon risgrøt som også skulle rekke til nissen. Grøten måtte ha smørøye og serveres i vakker tallerken med sølvskje. På den måten viste gårdens folk nissen sin respekt. Dette var viktige saker, understreker Eliassen.
Da først kunne man sette seg til julebordet med surkål, ribbe, medisterkaker, medisterpølser, pyntet med svisker og epler. Og selvfølgelig; dram og hjemmelaget øl.

Eliassens pølsetips:
(etter oppskrift fra indre Østfold)

Sultefôr en gris en del dager. Hakk opp pølsemat med krydder og salt, og stapp det hele i grisen. Nå er det tid for å tilkalle slakter. Etter all stappingen er det sannsynlig at grisen er blitt stor og oppsvulmet. Derfor, fjern noe av døren for å få den ut. Avliv deretter grisen, tapp blodet og ta ut innvollene. Tarmene vil nå være fulle av halvfordøyd pølsemat. Kutt tarmene i passe lengder, og knyt i begge ender. Kok dem lenge og vel, og vips, så har du en juledelikatesse. 

Main Image:

Thumbnail Image: