Turbulent liv for sprek 100-åring

–Endelig har skolen festet røtter og vunnet bred respekt. Nå har vi de beste lokaler og er godt rustet til å utdanne framtidens fagfolk innen hotell- og restaurantdrift, sier førstelektor Øyvind Sirevaag, ansvarlig redaktør for hotellhøgskolens jubileumsbok i praktutgave. Sirevaag har arbeidet ved Norsk hotellhøgskole i 38 år.

I dag kan han vise rundt i moderne lokaler ved Universitetet i Stavanger, med kokebokmuseum og restaurant i kjelleren. Skolen skal nå også tilby ei restaurantlinje. I jubileumsåret har skolen 400 studenter. De fleste tar treårig bachelor, noen fortsetter med en mastergrad.

Dagens optimisme står i grell kontrast til desperasjonen som preget ledelse og ansatte for få år siden. Like etter årtusenskiftet ble hotellhøgskolen lagt inn under nyopprettede Universitetet i Stavanger. Hotellutdanningen var ugress i den slanke buketten av akademiske tilbud.

–Vi var i alvorlig tvil om skolen ville makte å nå 100-årsjubleet, så fortvilt var stemningen, forteller Sirevaag.

Problemet var at Norsk hotellhøgskole var en bransjeskole, en yrkesrettet fagutdanning. Kunne et universitet holde seg med slikt? Akademikerne stakk nesene i sky og skjøv hotellhøgskolen ut i kulden.

–Ingen husket lenger at hotellhøgskolens masterutdanning var avgjørende for at unviersitetet ble etablert i denne byen, nevner Sirevaag.

Samling i bunn

Norsk hotellhøgskole ble slått sammen med en høyere økonomisk utdanning, og holdt på å bli spist opp av den studieretningen. Kontakten med bransjen ble dårligere, det strømmet ikke inn like mye midler og gaver som før, NHO Reiseliv truet med å trekke bevilgninger. Det var tid for samling i bunn.

–Det var like før vi ble fordrevet fra vårt bygg og henvist til ei kondemneringsklar brakke med asbest i vegger og tak. Redningen ble løsrivelsen fra den økonomiske utdanningen. Vi ble igjen herre i eget hus, slikket sårene og tok fatt på gjenoppbyggingen. I løpet av få år har vi klart å vinne respekt og tillit igjen. Og i dag er 100-åringen frisk og freidig som aldri før, humrer Øyvind Sirevaag.

Kvinner sto bak

Jubileumsboka forteller om et skoleliv som har vært som en korkseilas på opprørt hav. I 1912 var det ikke mange som så behov for en fagutdanning innen hotell og reiseliv. Det var da ingen kunst å betjene reisende og kafégjester? Trengte vertsfolk i fjorder og på fjell framstå servile overfor kravstore byfolk og utlendinger?

Det var kvinner som gjorde anskrik. Det var noe som het service, dannelse, stil. Julie Mjelva fra Hotel Union i Geiranger, ei av norsk hotellnærings foregangskvinner, tok ordet på den store turistkongressen i Bergen i 1910. Julie Mjelva mente det måtte være en hovedoppgave for næringen å etablere en fagutdannelse for “landsturisthotelshusmødre”. 18. oktober 1912 tok Norsk hotelfagskole imot sine første elever i Smebys hotell i Bergen. Fagene var innføring i nærings- og nydelsesmidler, bokholderi, regning, tysk, norsk og engelsk, rettslære, skrivning (rundskrift med penn) samt praktiske fag.

Utdanningen hanglet og gikk med få studenter og dårlig økonomi. Skolen måtte ta en pause under første verdenskrig, for så å bli flyttet over fjellet til Oslo.

Først i 1926 ble det fart i sakene, og skolen kunne drive på tryggere grunn. Norsk Hotel- og Restaurantforbund bevilget midler, blant annet til kjøp av eiendommen St.Olavs gt. 8 A. Institusjonen fikk noen fredelig år fram til andre verdenskrig, da tyskerne okkuperte lokalene. Allerede første høst etter frigjøringen klarte skolen å ta imot nye studenter, det meldte seg 102 søkere til 32 plasser.

Lokalene i St. Olavs gate var for trange og hadde for dårlige fasiliteter. Skolen kjøpte ei tomt på Hovseter, og store planer for driften kom på bordet. Vest i landet regjerte en driftig hotelldirektør som hadde andre planer.

Kuppet fra vest

Danskfødte Axel Lund var direktør på Sola Strand Hotel og en mektig mann. Legendarisk er hans replikk da han tok imot kong Haakon som gjest ved hotellet. –De har sannelig gjort det godt i Norge, herr Lund, hilste kongen. –Takk i lige måde, Deres Majestet, svarte Lund.

Denne direktøren kunne tilby lokaler med hotelldrift og internat til hotellfagskolen. Det var akkurat det den trengte! Men stedet var ei sandstrand på Sola ved Stavanger, ikke i hovedstaden! En strek i regningen.

Flyttingen skjedde nokså motvillig, og hurtig. Elevene kom til et rotehus, kjøkkenet var i en elendig forfatning og utstyr manglet. Undervisningen var så som så. Hotellet var åpent, og elevene jobbet på kjøkken og i servering. En av studentene oppsummerte studiene slik: “17 uker undervisning, 4 uker sommerferie og 31 uker gratis jobbing på hotellet”.

Jenter og gutter var innkvartert i hver sin etasje på internatet. Reglene var strenge. Men det var langt til byen med fest og dans, og elevene fikk det ikke mer gøyalt enn det de kunne finne på selv. Mljøet var intimt og godt. Svært mange av norske hotellnærings profiler husker tilbake til studieår på Sola. Og det ble mange parforhold av oppholdet, ett år ble 20 prosent av studentene ektefeller!

På 1970-tallet var det igjen tid for oppbrudd. Alle gode krefter trakk mot Oslo, det skulle bygges på tomta på Hovseter. Men vestlendingene ville ikke gi seg så lett. Stavanger hadde en driftig ordfører i Arne Rettedal, en mann som hadde vunnet mange slag om lokaliseringer.  Rettedal kunne ta noen snarveier og kappe noen hjørner. Distriktshøgskolen var etablert på Ullandhaug, den vakre høyden med utsikt mot fjord og fjell. Det måtte da være naturlig å legge hotellfagskolen dit! Slik ble det, og i dag er Norsk hotellhøgskole en av de sentrale aktørene i universitetsmiljøet på Ullandhaug.

Main Image:

Thumbnail Image: