Farger og fred

Hotel Glymur.

Garanti for godvær har man ingen steder en tidlig oktoberhelg. I hvert fall ikke på Island. Det er vel omtrent som i Bergen. Vilt, vått – men også vakkert. På en sær måte.

I bilen fra flyplassen og nordover mot Islands vestland, reiser kolossale fjellmassiver seg fra åpne sletter.

Det er moder jords rå natur som viser seg i landskap som det islandske. Følelsen av å være på vidda blander seg med synet av Atlanterhavsbølgene som slår inn. Her er ingen høye trær eller annen kraftig vegetasjon. Akkurat som sauens tette ull, krøller lyngen seg bortover marken. Tett i tett.

Når vi hadde kjørt nesten helt rundt var vi kommet til veis ende. Et steinkast ovenfor veien lå Hotel Glymur. Et rødt hotell – umulig å unngå. Å si at det er mange naboer til hotellet vil være en sterk overdrivelse. En liten kirke nede ved vannkanten, en butikk som faktisk ikke ses fra hotellet og et par andre hus bortenfor. Det er alt.

Vi parkerer og krysser dørterskelen. Vi har kommet til et hotell annerledes enn absolutt alt annet vi noen sinne har sett.

Men det var ingen selvfølgelighet at ekteparet skulle bli hotelleiere. I hvert fall ikke for kriminologen Hansina. Etter mange år med studier på Blindern i Oslo arbeidet hun med sitt eget firma innen organisasjon og ledelse. I denne perioden møtte hun kokken og historikeren Jon, for fem år siden. Før de knapt visste ordet av det ble ekteparet hotelleiere.

Lokalene som i dag er Hotel Glymur ble opprinnelig bygd av en dame som ønsket å starte et kultursenter for skandinavisk ungdom, med det mål at de skulle lære om islandsk levesett og kultur. At norske elever går på skole 10 måneder i året var ikke helt tatt med i beregningen, og stedet gikk raskt konkurs. I ettertid har også annen virksomhet vært forsøkt startet her, men heller ikke det har fungert så godt. 10 personer, der i blant Hansina, kjøpte stedet uten helt å vite hva det skulle fungere som.

Det er ikke vanskelig å drømme søte drømmer i disse omgivelsene.

Kunst og kulører

- Bordet vi sitter ved her var spisestuen min før, sier Hansina, og banker litt i bordplaten. Også duker, glass, pyntegjenstander og ja, alt annet, har tidligere vært i privat eie hos Hansina, Jon eller slektninger og venner. Interiøret i restauranten var tidligere interiør i hytta til Hansina. Konferanserommet er innredet med tidligere møbler fra hennes eget firma.

- Derfor ser det ut som det gjør her hos oss, forteller hun og ler.

I tillegg til store mengder gjenstander som skaper en helt trolsk atmosfære, stiller hotellet jevnlig ut billedkunst. Over 140 forskjellige kunstartikler finnes i huset. Vakre tepper, fotografier, malerier og skulpturer er å se hvor enn hodet snur seg.

Også maten som serveres i restauranten kan nærmest betegnes som kunstverk. Her er ingenting tilfeldig.

- Vi har skjønt at det er et bra konsept. Det skal føles som et stort hjem. Alt er annerledes, alle rom er ulike. Et klassisk hotellmiljø er ikke hva vi ønsker. Det er viktig at våre gjester blir overrasket, og gjerne også provosert. Det skaper mening, og det er fint hvis gjestene reiser hjem med følelsen av å ha opplevd noe nytt, sier hun.

Hansina har reist verden rundt, og har bodd flere steder. Opprinnelig er hun fra Reykjavik, men har alltid av en eller annen grunn havnet i landlige omgivelser, i jobbsammenheng.

Med sin unike beliggenhet nede ved Hvalfjordur er det ikke mye støy utenfra. Det eneste må være en og annen bil, eller vinden som rusker rundt hjørneveggene.

Opplevelsen av stillhet er ekstra spesiell når du ligger godt neddyppet i en av de to stampene rett utenfor hotelldøren. Varme kilder sørger for konstant 38 grader i vannet, naturen sørger for utsikten ut over fjell og fjord.

- Vi har stamgjester som kommer hit to-tre ganger i året. De er her i 4-5 dager om gangen. Vi henter dem på flyplassen, de er kun her på hotellet og roer helt ned, forklarer Hansina.

- Tyskere slapper ikke så godt av i vårt miljø, er hennes oppfatning.

Flere av rommene går over to plan. Soverom oppe, og bad/sitteavdeling nede. Ingen er innredet likt, og utsikten fra de store vinduene er formidabel.

Ikke lavprisbilletter

Per i dag har hotellet flest konferansegjester. Om fem år tror og håper Hansina at dette kan ha endret seg noe.

- Vi vil fortsette med seminarer for næringslivet, men forhåpentligvis er 40 prosent av gjestene våre utenlandske turister. Min fremtidsvisjon er å tilby et sted for dem som kommer hit for å kose seg og nyte.

At det er dyrt å reise til Island mener hun er en myte.

- Dessverre er det ikke lavprisflyselskap som trafikkerer mellom Skandinavia og Island, men jeg håper det kan skje, sukker Hansina.

Frem til det er det bare for oss nordmenn å fly med de flyene som går, kjøpe billett på en ferge, eller ro i vei som våre forfedre gjorde.

Reisen kan best karakteriseres som vill, vakkert og verdt det.

På hellig grunn

Hotel Glymur ble bygget for 10 år siden. Flere har forsøkt å gjøre business i bygget, men ingen har lykkes – før hotellet ble startet høsten 2000.

Marianne Mork Olsvik

Heller ikke for eierne Hansina og Jon var alt like enkelt.

- Etter en periode fikk vi noen tilbakemeldinger på at folk ikke hadde sovet så godt. Vi visste ikke helt hvordan vi skulle gripe det an, for vi visste at vi har behagelige senger her, forteller Hansina.

Jordens eget varmtvann sørger for god temperatur i hotellets «heitir pottar».

Livlig

- Det er så mange folk her, hevdet gjestene søvnig.

- Vi har bare tyve rom og ikke noe støy. Vi forstod det bare ikke, fastslår hotelldirektøren.

De rev seg i håret og forstod aldeles ingen ting.

Av eldre fastboende i området rundt hotellet, ble hun fortalt at stedet der hotellet ligger i dag, tidligere var et hellig sted for småfolket. Eller vetter som vi kanskje heller sier i Norge. Kanskje var de blitt sinte fordi området deres var invadert?

Hansina var ikke sikker på hvordan hun skulle gripe situasjonen an, men valgte å kontakte en dame som er kjent for å ha kontakt med småfolket.

Etter en liten rusletur i hotellet, kunne damen bekrefte at, jo da, her var det godt med liv.

- Ikke helt overbevist gikk jeg ut i naturen og fortalte dem om hotellet. Om konseptet og om oss. De kunne være helt trygge på at vi ikke skulle ha et fyllested med mye bråk, smiler Hansina. Hun er godt vant med naturen, og bruker den ofte.

Samtalene hjalp, og problemene forsvant. Småfolket har derimot ikke forsvunnet. Med jevne mellomrom opplever Hansina deres nærvær. Sett dem har hun aldri.

- En dame stod en gang ved vinduet, og så nedover mot sjøen. Hun fortalte meg at hun skulle hilse fra ekteparet nede i steinrøysa, og takke for lånet av utstyret. De hadde visst hatt en sammenkomst tidligere i uken, sier Hansina videre.

Andre gjester har også pratet mye om småfolk og vetter.

- Etter hvert falt brikkene på plass når det gjaldt gjesten Belinda fra Nederland. Hun var her rett etter at vi åpnet og snakket ustanselig om småfolk og vetter. Nå vet jeg hvorfor, sier Hansina.

Ved en anledning kjøpte Hansina en liten topp, med flotte gylne broderier.

- Altfor liten for meg. Jeg skjønte overhodet ikke hvorfor jeg kjøpte den, selv om den var på salg og alt. Det var først når jeg skulle vise toppen til mannen min at jeg innså hvorfor jeg hadde kjøpt den. Den var sporløst borte. Etter noen dager lå den pent brettet på sengen min. Det var helt sikkert et bryllup, tror Hansina.

Hun ler ikke av det.

Om hun tror på det eller ikke er egentlig vanskelig å si, sier hun, men hun har alltid trodd på gode krefter i naturen.

- Så hvis det er sånn det er, er det jo bare fint.

Heller ikke den vanlige gjest er nødvendigvis fredet.

- De er veldig glad i små, pene smykker, smiler Hansina, og peker på ørepynten til en heller småskeptisk journalist.

Som rett etter dette intervjuet løp rett opp på rommet og sjekket beholdningen i kofferten. For man vet jo aldri.