Whisky, trenden som ikke kom
Vi er på verdenstoppen i cognackonsum, og drikker mengder som både svensker og dansker bare kan drømme om. Finnene derimot, som har en lang tradisjon for vodka, er de eneste i Norden som matcher oss på cognackonsum. Det synes umulig å forutsi hva markedet vil sluke neste gang. Det eneste som er sikkert er at trender oppstår et sted, for dermed å flytte seg rundt til de fleste steder. Av uforklarlige grunner stopper det noen steder opp, og markedet reagerer ikke som forventet. Whisky, og da spesielt maltwhisky er trenden vi fortsatt venter på her hjemme.
Med giganten Glenfiddich i spissen har det skotske nasjonalbrennevinet gått sin seiersgang over hele verden. Selv i Frankrike, hvor man produserer x antall fantastiske brenneviner er whiskyen nummer en. Og i Sverige er single malt hett som bare det. Importbransjen har absolutt prøvd seg, og lagde betydelige kampanjer hvor hele serier med single malt ble satt ut i landets barhyller. Man bare ventet på at folk skulle oppdage dem. Men det har de ikke gjort, foreløpig. De fleste i bransjen vet kanskje at jeg er cognacfantast, men det utelukker ikke at man kanne sette pris på andre ting. Calvados, Armagnac og Whisky har det til felles med cognacen at det er genuine brenneviner med særpreg. Ekte brennevin, hvor råvaren kan smakes i individuelle avskygninger av seg selv. Dette er brennevin som utfordrer sansene våre, og på den måten har kvaliteter utover alkoholvirkningen. Jeg unner virkelig folk å oppdage maltwhisky, men for guds skyld, ikke la det gå utover cognacen.
Maltwhisky er basert på maltet bygg, vann og gjær, som destilleres to ganger på samme måte som man gjør i både cognac og calvados. Før destillasjon er råvaren forvandlet til noe vi kan kalle øl uten bitterhet fra humle, og har lokalt særpreg etter hvor destilleriet ligger. Man deler det vanligvis inn i tre hovedområder. Highland, Lowland og Islands. Av sistnevnte ligger noen av de beste på Isle of Islay. Langt de fleste destilleriene ligger i Highland, som inkluderer Speyside med byen Dufftown, som kan sies å være hjertet i skotsk whiskyindustri. Her ligger også Glenfiddich, som er firmaet som faktisk har skap trenden.
Whisky var lenge synonymt med blended whisky, dominert av merkevarer uten geografisk identitet. Prestisjemerkene blant blended var Chivas Regal 12år, og Johnny Walker Black label. Begge to runde, elegante whiskyer, men de mangler geografisk identitet, og i dag drikker kjennerne single malt. Og man kan virkelig kjenne dem igjen. På øyene lages kraftig, karakterfull whisky, med en ganske ramm røklukt og smak fra torv som benyttes til tørking av malten. Litt snillere er Highland Malt, men fortsatt med utpregede røyktoner i smaken. Lowland, som ikke er veldig utbredt, produserer de rundeste og mildeste whiskyene. De minst karakterfulle vil noen si. Det kommer an på egen smak, og kanskje først og fremst erfaringsgrunnlag. Som vi vet smaker ikke de virkelig gode tingene godt første gangen. Og vi drikker dem i romtemperatur, uten is. Gjerne fra små tulipanformede glass. Skottene blander inn en liten dråpe vann, som frigjør aroma. Folkens, det er bare å sette i gang. De ligger der klare til avhenting på ditt lokale utsalg. Single malt er brennevin i verdensklasse, og fortjener å bli oppdaget.
Med giganten Glenfiddich i spissen har det skotske nasjonalbrennevinet gått sin seiersgang over hele verden. Selv i Frankrike, hvor man produserer x antall fantastiske brenneviner er whiskyen nummer en. Og i Sverige er single malt hett som bare det. Importbransjen har absolutt prøvd seg, og lagde betydelige kampanjer hvor hele serier med single malt ble satt ut i landets barhyller. Man bare ventet på at folk skulle oppdage dem. Men det har de ikke gjort, foreløpig. De fleste i bransjen vet kanskje at jeg er cognacfantast, men det utelukker ikke at man kanne sette pris på andre ting. Calvados, Armagnac og Whisky har det til felles med cognacen at det er genuine brenneviner med særpreg. Ekte brennevin, hvor råvaren kan smakes i individuelle avskygninger av seg selv. Dette er brennevin som utfordrer sansene våre, og på den måten har kvaliteter utover alkoholvirkningen. Jeg unner virkelig folk å oppdage maltwhisky, men for guds skyld, ikke la det gå utover cognacen.
Maltwhisky er basert på maltet bygg, vann og gjær, som destilleres to ganger på samme måte som man gjør i både cognac og calvados. Før destillasjon er råvaren forvandlet til noe vi kan kalle øl uten bitterhet fra humle, og har lokalt særpreg etter hvor destilleriet ligger. Man deler det vanligvis inn i tre hovedområder. Highland, Lowland og Islands. Av sistnevnte ligger noen av de beste på Isle of Islay. Langt de fleste destilleriene ligger i Highland, som inkluderer Speyside med byen Dufftown, som kan sies å være hjertet i skotsk whiskyindustri. Her ligger også Glenfiddich, som er firmaet som faktisk har skap trenden.
Whisky var lenge synonymt med blended whisky, dominert av merkevarer uten geografisk identitet. Prestisjemerkene blant blended var Chivas Regal 12år, og Johnny Walker Black label. Begge to runde, elegante whiskyer, men de mangler geografisk identitet, og i dag drikker kjennerne single malt. Og man kan virkelig kjenne dem igjen. På øyene lages kraftig, karakterfull whisky, med en ganske ramm røklukt og smak fra torv som benyttes til tørking av malten. Litt snillere er Highland Malt, men fortsatt med utpregede røyktoner i smaken. Lowland, som ikke er veldig utbredt, produserer de rundeste og mildeste whiskyene. De minst karakterfulle vil noen si. Det kommer an på egen smak, og kanskje først og fremst erfaringsgrunnlag. Som vi vet smaker ikke de virkelig gode tingene godt første gangen. Og vi drikker dem i romtemperatur, uten is. Gjerne fra små tulipanformede glass. Skottene blander inn en liten dråpe vann, som frigjør aroma. Folkens, det er bare å sette i gang. De ligger der klare til avhenting på ditt lokale utsalg. Single malt er brennevin i verdensklasse, og fortjener å bli oppdaget.
