Livets vann

Hvorvidt alkymisten Cleopatra (som var en mann og som ikke må forveksles med sin mer berømte «navnesøster», dronningen som ble født år 69 f.Kr.) krydret brennevinet sitt med karve, vites ikke, men han var en av de første som beskrev destillasjonsprosessen – som startet som destillasjon av oljer fra krydder og blomster. Destillasjon hadde vært kjent hos egypterne siden rundt 4000 f.Kr., og dråpedestillasjonsapparatet som ble beskrevet, ble siden kalt Cleopatras Crisopaea. Destillasjonskunsten spredte seg med araberne og både destillasjonsapparatet, alambic, og alkohol, er opprinnelig arabiske ord; Al-Anbiq og Al-Kulh.

1531

I denne destillasjonskolonnen ved Agder Breneri har mang en spritdråpe til norsk akevitt blitt produsert.

Alkohol var kjent i Norge fra rundt svartedauden (1349), men ordet akevitt ble nevnt første gang i 1531. Den 13. april kalte den danske slottsherren til Bergenshus, Eske Bille, til seg John Teiste og ba ham om å dra til Nidaros med et brev til Hans Nåde, erkebiskop Olav Engelbrektsson. I brevet som hadde også et aldri så lite vedlegg, sto det å lese at Bille sendte «nogit Watn som kallis aqua vite och hielper samme watn for alle haande kranckdom som ith menneske kandt haffue indvortess.» Dette var første gang ordet akevitt ble nevnt skriftlig i Norge.

På 1500-tallet romsterte også Anna av Danmark (1532-1586), bedre kjent som kurfyrstinne Anna av Sachsen, i laboratoriet sitt og satte sammen utallige styrkedrikker, Aqua Vitae, basert på alkohol og urter med ingredienser som ulvefett, ormeblod, bly fra kirkevinduer og årgangsvann – samlet som dugg Valborgsnatten, natten til 1. mai.

Hennes bror, Fredrik II av Danmark, satte svært stor pris på søsterens «komposisjoner» som regnes som forløperne til urtebitteren (som med litt søtning senere ble til klosterlikør), men hun tok samtlige 181 resepter med seg i graven – kanskje for å skåne broren. Det var nemlig allment kjent at Fredrik var litt for glad i disse medisinene!

Lærte oss å brenne

Christopher Blix Hammer (1720-1804) regnes som de norske akevittenes far. Han var kanselliråd og en meget opplyst mann. Hammer holdt hus på Melbostad gård på Hadeland, var ugift, men holdt seg med husholderske. Han var også etter sigende avholdsmann, noe som ikke hindret ham i å forfatte «Kjemisk-Økonomisk avhandling om norske akevitter, bærtinkturer og bærsafter» i 1776. På 1700-tallet kom det meste av brennevinet fra Tyskland eller Danmark, og Hammer ville anspore den norske bonden til heller å brenne selv ved å fortelle om hvordan en skulle bedre kvaliteten på destillatet.

Vi må heller ikke glemme grevinne Eva Ekeblad (1724–86) som i 1778 en avhandling der hun fortalte hvordan en kan utvinne stivelse og mel fra poteter. Dermed var hun en av de første som innførte poteten i nordisk brennevinsproduksjon. (En god brennevinspotet skal for øvrig ha rundt 18 prosent stivelse og sukker, og teoretisk gir 100 kilo stivelse 71,54 liter ren alkohol (100 prosent)).

Linie Aquavit

I 1780 fikk Catharina M. Lysholm bygget briggen «Trondhiems Prøve» sammen med sin bror Heinrich Meincke. De ønsket å satse på krydderhandelen på Ost-Indien. I 1805 seilte skipet fra Trondheim med flere fat norsk akevitt i lasten. Disse ble forgjeves forsøkt solgt i Batavia, i dag Djakarta i Indonesia. 7. desember 1806 passerte «Trondhiems Prøve» ekvator på vei hjem, og da fatene ble åpnet senhøstes i 1807, oppdaget man at akevitten hadde gjennomgått en svært heldig utvikling i løpet av reisen. Lysholm Linie var skapt.

Catharinas nevø, Jørgen Bernhoft Lysholm (1796-1843), tok sine studier i Berlin. Her traff han Johann Heinrich Lebrecht Pistorius (1777-1858), mannen som revolusjonerte destillasjonskunsten ved å koble sammen flere destillasjonspanner til et kolonneapparat. Lysholm opprettet destilleri og destillasjonsfabrikk i 1921 der kobbersmeden måtte avgi taushetsløfte både om fabrikken og kolonnen. I årene etter ble nok «linie-effekten» testet inngående, for Lysholms Linie Aquavit var ikke i full produksjon før rundt 1830.

Ellers må 1986 sies å være et merkeår for norske, fatmodnete akevitter. Det var det året næringsmiddelkandidat Halvor Heuch fant ut at destillasjon, kryddersammensetninger og fatmodning var langt mer spennende enn arbeid med leskedrikker som inneholder fosforsyre. Midt på 1980-tallet var antallet akevitter nokså beskjedent og sentrert rundt de «fire store»; Lysholm Linie, Løiten Linie, Oplandske Gammel og Simers Taffel. Etter Heuchs svennestykke, Jule Aquavit 1988, har det gått en vei, og i dag teller norskprodusert akevitt rundt 40 varianter fra tre produsenter.

De fire store

I den store floraen av norske fatmodnete akevitter, er det fire som står i en særstilling. Selv om «de fire store» – selve klassikerne – inngår i «standardutvalget» hos de fleste, kan kanskje en liten repetisjon være på sin plass.

Akevittene vi tenker på er selvsagt Gammel Opland (som før bar navnet Oplandske Gammel), Lysholm Linie og Løiten Linie og Simers taffel. Rekkefølgen er selvsagt alfabetisk slik at den enkelte akevittelsker ikke skal føle seg støtt over at yndlingsakevitten har kommet på «feil» plass i rekken.

Gammel Opland

Gammel Opland Aquavit er fremstilt etter en originalresept fra Oplandske Spritfabrikk, etablert i Christiania i 1891. Akevitten har en gyllen farge og et solid fatpreg etter lang lagring på gamle sherryfat. Den lange lagringen, 26 til 28 måneder, har fjernet den noe rå spritsmaken en finner selv i høyrektifisert sprit. Vaniljetonene fra fatet går godt sammen mot kryddertoner fra karve, koriander og anis. Den holder 41,5 volumprosent alkohol og anbefales servert ved romtemperatur. Sukkermengden er cirka 4,4 gram per liter og for mange er Gammel Opland klassikeren. Akevitten egner seg spesielt godt til norsk tradisjonskost og i særdeleshet lutefisk – men da skal en være litt sparsommelig med tilbehøret. Gammel Opland blir også foretrukket av dem som er mindre begeistret for karvesmaken da kryddertonene i denne akevitten er noe nedtonet.

Lysholm Linie

Lysholm Linie Aquavit er verdens eldste akevittmerke, som nevnt «oppfunnet» av familien Lysholm i årene 1805 til 1807, noe som gjør at vi feirer linjeakevittens 200-årsjubileum i år. Det er også dette merket som er mest kjent utenfor landets grenser, og i dag drikker tyskerne mer linjeakevitt enn vi selv klarer å konsumere – alle varianter medregnet.

Dette er en klassisk sherryfatmodnet akevitt som har vært med en av Wilh. Wilhelmsens båter tur/retur Australia. Moden krydderkarakter med preg av karve og anis smelter godt sammen med toner av eik og sherry. Lysholm Linie holder 41,5 volumprosent alkohol, er nesten uten sukker og derfor den tørreste blant akevittene. Lysholm Linie passer til røkelaks, gravet fisk, svinestek og andre retter som ikke er for kraftige. Akevitten skal selvsagt serveres romtemperert.

Løiten Linie

Løiten Linie Aquavit er Norges største akevittmerke med reise med båt tur/retur Australia som en del av modningsprosessen. Krydder og fataromaer er godt harmonisert og er på en måte tverrsnittet av en norsk fatmodnet akevitt. Den er kanskje ikke så elegant som slektningen fra Trøndelag, og bruken av nyere sherryfat og mer krydder gir en mer robust akevitt. Fatmodningen er på 16 måneder hvorav rundt fire til sjøs. Løiten Linie passer til saltet og røkt kjøtt samt kraftige kjøttretter – med andre ord tradisjonskost der en har benyttet, røking, salting, speking eller fermentering som konserveringsmetode. Også Løiten Linie Aquavit holder 41,5 volumprosent alkohol med en anbefalt serverinstemperatur rundt 18 °C. Den inneholder 4,5 gram sukker per liter og har en konsentrert smak med lang ettersmak.

Simers Taffel

Simers Taffel Aquavit er lys på farge med et opphold på bare seks til ni måneder på godt brukte eikefat, noe som har fjernet de mest flyktige og råe komponentene. Dette er en ren, tradisjonell karveakevitt med kraftig og kompleks smak og elegant avrunding. Den uovertruffen på et hvert sildebord, men kan også nytes til kraftig og fet (jule-) mat og retter med surkål. Simers Taffel holder 41,5 volumprosent alkohol, sukkerinnholdet er på 5,5 gram per liter og anbefalt serveringstemperatur er 12 til 14 °C. Ettersom noe av kraften forsvinner ved denne temperaturen, anbefales det også å teste SimersTaffel ved romtemperatur. Resepten kommer fra Simers & Co Spritfabrikk & Destillation, et firma som ble etablert i Christiania for mer enn 150 år siden, i 1851.

Gilde Non Plus Ultra

Vi må heller ikke glemme akevitten som passer bedre til kaffe og cigar enn til mat. Gilde – både som navn og akevitt – ble lansert første gang i 1953. Akevitten ble tappet på den nye «kantineflasken», og produktet var det dyreste blant akevittene. Det var først i 1970 at akevitten ble omdøpt fra Gilde til Gilde Non Plus Ultra, og lagringstiden ble også økt fra 10 til 12 år for ikke så mange år siden. 12 år på fat som gir spesielt god modning, har endret karakteren på akevitten. Når sprit ligger så lenge på fat, brytes eika i fatene ned og sluttproduktet, akevitten, har faktisk økt egenvekt. Gilde Non Plus Ultra er en blanding av Løiten, Lysholm og Opland i et forhold som kun utvalgte personer vet noe om. I tillegg tilsettes eldre kvaliteter for å få frem de rette fattonene. Sukkerinnholdet er 4,5 gram per liter og alkoholinnholdet er på 41,5 volumprosent.

Gilde Non Plus Ultra er en mørk gyllen akevitt med lukt av eik og litt vanilje. I munnen kjennes bløte kryddere og selvfølgelig fataromaer som eik og vanilje. Akevitten er kraftig, men kjennes allikevel rund. Den lange og kraftige ettersmaken biter litt i tunga.

Maritim akevitt

1. juli 2005 falt det siste produksjonsmonopolet for brennevin i Norge, og først på banen ble Agder Brenneri – Norges første uavhengige brenneri etter 80 år med monopol. De første destillerte produktene ble introdusert for det norske folk 5. november samme år. Det første produktet, en akevitt, manglet rett nok fatlagring, men den var basert på karve og potetsprit.

Bak akevitten «Mesan Skjøt!» og Agder Brenneri, står K. G. Puntervold i Grimstad. For den som har bedrevet vinlegging eller ølbrygging i de hjemlige sfærer, er Kargus og Puntervold kjente varemerker. Nå ble repertoaret altså utvidet med sterkere saker basert på potetsprit fra HOFF Norske potetindustrier og krydderier.

Hos Puntervold gjennomgår krydder og urter totrinnsprosess. Først ekstraheres det i svak spritløsning (maserasjon). Deretter destilleres krydderuttrekket. Karve er (selvsagt) hovedkrydderet, men vi finner også sitrus, appelsin, anis, stjerneanis, koriander og kryddernellik blant rundt 20 kryddere og urter.

Ole Puntervold vil like lite som andre destillatører røpe resepten, men resultatet er en litt røff, usøtet akevitt som kun er fargejustert med sukkerkulør (E150), noe som er vanlig for de fleste serieproduserte brune brenneviner. For å beholde det meste av smaks- og aromakomponenter er Mesan Skjøt! verken filtrert eller kuldestabilisert. Dette kan medføre litt blakking om akevitten kjøles ned, men det skal den jo slett ikke…

Mesan Skjøt! kan gjerne nytes helt for seg selv, men en kan også finne fram retter som gravlaks (ikke glem sennepssausen), rakefisk eller andre kraftige retter.

– Mesan Skjøt! er en kommando fra seilskutetiden, forteller Ole Puntervold.

– Når mannskapet hadde gjort et skikkelig stykke arbeid, ble det beordret Mesan Skjøt! og alle samlet seg ved mesanskjøtet på poopen (bak på hekken). Der ble det servert en dram, og det er dette vi har tatt tak i.

Siden har det kommet flere akevitter fra Grimstad, både i egen tapning og på oppdrag fra andre.

Salutt med norsk potetsprit

Sommeren 2006 så Salut Aquavit fra Gavin dagens lys. Gavin hadde tidligere produsert akevittene sine i Danmark, men som et resultat av spritproduksjonsmonopolets fall, ble denne akevitten produsert i Norge – basert på norsk potetsprit.

Salut Aquavit som seg hør og bør, basert på karve. I tillegg kommer anis og andre brennevinskrydder, blant annet kvann.

Den første flasken ble åpnet i forbindelse med Forsvarets første Saluttkurs i mai 2006, men akevitten også ble lansert under Matfestivalen i Ålesund litt utpå sommeren.

På baketiketten er det bilde av Konsvinger festnings ravelinport, og fra områdene øst mot svenskegrensa hevdes det at dette er en typisk Kongsvingerakevitt. Litt lenger vest, det vil si i Bærum der Gavin holder hus, hevdes det at drikken er en ekte Bærumsakevitt.

Uansett tilknytning, Salut Aquavit er en all-round-akevitt tilpasset norske tradisjonelle retter, men den passer også godt til festlige anledninger og «etter utført salutt», skal vi tro etiketten. Salut Aquavit har karve, anis og litt sitrus i duftbildet, og anistonene er også godt framme i smaken. Akevitten er ikke fatmodnet, men gjør seg likevel godt i romtemperert tilstand.

En ekte fatmodnet Nansen

Vi må også ta med siste skudd på stammen av de norske akevittene. Lørdag 3. november 2007 seiler Fridtjof Nansen Aquavit inn på Vinmonopolets bestillingsutvalg – akkurat i rett tid til å få med seg den absolutte toppen i akevittåret.

Bak lanseringen står den norske vin- og brennevinsimportøren Eurowine, og merkeansvarlig Henrik Holst forteller historien:

– Vi har arbeidet med varemerket Nansen Cognac siden 2001, men for at et produkt skal kunne kalles cognac må selvsagt produksjonen skje i Cognac i Frankrike. Et ønske om både utvidet sortimentet og styrking av merkevaren Nansen, fikk oss til å se mot det mest rotnorske på drikkesiden, nemlig akevitt. Vi innledet derfor et samarbeid med Ole Puntervold og Agder Brenneri for et par år siden, og resultatet kan snart nytes – etter nærmere ett års opphold på brukte sherryfat.

Fridtjof Nansen Aquavit har et tydelig karvepreg, og det benyttes lokal karve fra Revetal i Vestfold. I krydderdestillatet inngår også fennikel, koriander, stjerneanis, anis, sitrus- og appelsinskal, einerbær, lakrisrot og en anelse paradiskorn. Sammen med norsk potetsprit har dette gitt en akevitt med lys gyllen farge og en behagelig frisk aroma av karve, sitrus, anis og noe vanilje. En har også benyttet både eldre og yngre fat i modningsprosessen, noe som har gitt en moden og rund ettersmak.

*-*-*-*-*-*-*-*

Fakta:

For at et produkt skal kunne kalles akevitt, må det være basert på sprit fra korn eller potet, holde minst 37,5 volumprosent alkohol og ha karve eller dill som hovedkrydder. De viktigste hovedkrydderne i de karvebaserte akevittene er foruten karve, anis, stjerneanis, fennikel, koriander og paradiskorn.

Den norske tradisjonen tilsier bruk av potetsprit og modning på brukte 500 liters sherryfat fra tre måneder til 12 år. Dette gir en kontrollert og sen oksidasjon. En får en fordampning av vann og etanol, i gjennomsnitt to til fem prosent per år, og dermed en svak oppkonsentrering av væsken. I tillegg skjer det en ekstraksjon av eikefenoler og aromakomponenter som øker akevittens kompleksitet.

Akevitter produsert i Sverige, Danmark og Tyskland er ikke fatmodnet, noe som kan merkes på en noe mindre avrundet karakter.

*-*-*-*-*-*-*

Serveringsttips

Fatmodnet akevitt serveres som annet fatmodnet brennevin; romtemperert eller kanskje en smule avkjølt. Opphold i fryseboks eller langvarig nedkjøling i kjøleskapet bør unngås. Dette dreper all smak og en kan like godt servere ukrydret brennevin til maten.

Akevitten bør serveres i et tulipanformet glass. Da konsentreres duften og det er mulig å rulle akevitten rundt i glasset for å få fram hele duftbildet.

Øl er naturlig drikkefølge til akevitten. Først renses munnen med øl. Så nytes akevitten.