Dronningen av La Rioja

 ,

Maria Martinez sier at hun bare er ansatt i Bodega Montecillo, men etterlater liten tvil om hvem som er sjefen. Alle vinfaglige spørsmål går gjennom henne, og hun bestemmer hva som er riktig eller galt, som direktør hos en av Europas mest kjente vinprodusenter, mektige Grupo Osborne i La Rioja. Hun er dronningen og Montecillo er kongen.

For over 30 år siden ble filosofistudenten Maria Martinez hodestups forelsket i en intens, elegant, kompleks og matvennlig utgave av Riojavinen, kanskje fordi hun gjenkjente de samme egenskapene i seg selv. På et øyeblikk var filosofien byttet ut med dyptloddende studier i vinfaget. Hun er i alle fall én likhet mellom de to: det er ikke mulig å bli ferdig utlært.

RAVENDE GAL

Stormforelskelsen skjedde da Maria var rundt 20 år. Nå er hun ”fifty something”, og forholdet til Riojavinen blomstrer like friskt ennå.

La det være sagt med én gang at det ikke var noen spøk for en ung kvinne å bli vinmaker i 1970-tallets Spania, og er det heller ikke i dag. Maria har fortsatt forsvinnende få kvinnelige kolleger.

– Mine foreldre trodde jeg var blitt ravende gal. Min far hadde nettopp forlatt jordbruket, og startet transportfirma i stedet. Han kunne ikke begripe hvorfor jeg på død og liv måtte vie meg til vinmarkene.

Marias mor hadde en litt annen innfallsvinkel. Hun skammet seg i lang tid over å ha en datter som drakk og smakte vin i tide og utide. Etter noen år var de på talefot igjen.

Selv syntes Maria at hun ikke hadde noe valg. Hun elsket sitt kjære La Rioja og Montecilloen. Det ble forresten ikke noe særlig druedyrking på henne. Hun solgte unna bodegaens vinmarker, ut ifra en filosofi om at man skaffer seg bedre druer hvis man kan velge og vrake, framfor å være avhengig av egenproduserte.

Et annet av Marias trekk er lagringstiden. Hun er en av regionens få vinmakere som foretrekker å lagre vinen på fat av fransk eik, og hun insisterer på dobbel tretykkelse.

– Vinen skal eldes sakte, sier hun.

KUNNSKAP OG BEIN I NESA

– Vinene jeg lager, er totalt umoderne, sier Maria med dårlig skjult stolthet. Hennes 1981 Gran Reserva Especial skal visstnok være en forførerisk smaksopplevelse med preg av mørke kirsebær, damaskusplomme, sviske, gammelt lær og lakris.

– Mer Haut-Medoc enn Rioja, kommenterer eksperten. Og altså helt avlegs.

Det skal sies at hennes umoderne viner står i skarp kontrast til hennes inntog i den mannsdominerte, spanske vinindustrien.

– Madre mia! For et rabalder det ble, betror den ildfulle kvinnen på ”fifty something”.

Ikke bare var hennes foreldre hjertelig uenig i karriereveien, det samme var arbeidsstokken, som hundreprosentlig besto av menn.

Hun innså straks at det ikke ville bli enkelt, og ble ganske riktig møtt med jevnlige ”sabotasjeaksjoner”. Spania var et alderdommelig klassesamfunn med sterkt patrialkalske tilbøyeligheter. Begge deler talte i mot Marias ambisjoner, men hun lærte seg bruken av både pisk og gulrot.

I dag forteller fasiten om en kvinne som aldri ga seg, og som lyktes. Den fortsatt mannsdominerte profesjonen viser Maria stor respekt, i erkjennelse av at de færreste kan mer enn henne om druer, eikefat, kork og høykvalitetsvin. Hun har for lengst vist at hun har bein i nesa. Hun er The Boss.

– Jeg klarer ikke å se meg selv som uinteressert i det jeg driver med, og orker ikke gå på akkord, sier Maria.

To vinprodusenter har nytt godt av kvinnens glødende engasjement: en i Bordeaux, der oppholdet ble kortvarig, og i alle år siden: La Rioja. En ting er hun særlig stolt av: ikke én arbeidstaker (les, mann) har forlatt bodegaen i hennes tid, annet enn for å la seg pensjonere.

– Ja, det er sant, smiler Maria.