Brennevinets vokter på Gjelleråsen:
Han er Norges første mesterbøkker på over 70 år
64-åringen Arne Jøran Øyen fra Manglerud har viet livet sitt til håndverk og akevitt. Nå har han fått mesterbrevet som skal sørge for å holde liv i bøkkerfaget og opprettholde det han selv mener er Anoras fortrinn.
– Jo mer nysgjerrig man er, jo bedre.
Det er det første Arne Jøran Øyen forteller Hotellmagasinet når vi møter ham på bøkkerverkstedet til Anora.
Bak oss ligger eikefatene tett i tett, lukten av sherry fyller rommet. Midtpunktet i det hele er Arne Jøran Øyen, som etter 34 år i faget er den første i Norge på over 70 år med mesterbrev i bøkkerfaget.
– Jeg elsker å bruke gammelt verktøy, kjenne forskjellen på eiketyper og vurdere hvordan treet lever, sier Øyen mens han banker metallbåndet av et eikefat han skal reparere.
– Det er et fag man aldri blir utlært i. Jo mer jeg lærer, jo mer skjønner jeg at jeg ikke kan, sier han og ler.
Å være bøkker er litt som å være en vaktmester for brennevinet, som passer på at alt utvikler seg som det skal og ikke mister særpreget.
Anoras fortrinn
For å sikre de beste fatene for Anoras brennevin, reiser Øyen jevnlig til leverandører i Jerez og Porto for å inspisere brukte sherryfat.
Kvaliteten på fatene som importeres er avgjørende for at akevitten skal holde samme kvalitet.
Anlegget på Gjelleråsen teller rundt 9000 sherryfat på 500 liter hver, disse repareres og vedlikeholdes av de fire bøkkerne. Når Øyen åpner et skadet sherryfat, forklarer han samtidig hvordan disse sørger for at akevittene fra Anora smaker som forventet – år etter år.
– Der ser du et førstegangsfat, som er perfekt for juleakevitten, sier han og peker på et av fatene som står midt på gulvet på verkstedet.
– Disse jeg jobber med nå, de litt eldre fatene, gir en mer dempet smak. Noe som passer for Opland-akevittene, forklarer Øyen.
Arbeidsbenken hans kunne stått på et museum. Høvlene og arbeidshesten er likevel godt supplert med nyere og mer moderne verktøy, for å unngå overbelastning.
– Bøkkerfaget har som andre håndverksfag vært preget av høy belastning, sier Øyen.
Selv startet han som bøkker i august 1991, den gangen jobbet han for Vinmonopolet. Siden ble de til Arcus og senere samlet under Anora-paraplyen.
I dag er verkstedet hans på Gjelleråsen ett av svært få steder i landet hvor bøkkerfaget fortsatt praktiseres daglig.
– Jeg vil si at du nå ser på Anoras fortrinn når det kommer til akevittproduksjonen. Kompetansen og erfaringen vi sitter på med tanke på vedlikeholdet av fatene, materialvalg, varmebehandlingen eller toasting, som påvirker smaken på brennevinet.
Et håndverk som nesten forsvant
De eldste sporene etter bøkkerhåndverk stammer fra bronsealderen. Og det meste av kunnskapen har blitt overført muntlig. I Norge finnes det bare en håndfull yrkesaktive bøkkere igjen.
Fire av dem jobber på Gjelleråsen hos Anora, hvor Øyen har gått i bresjen for å holde liv i bøkkerfaget.
– Det er utrolig meningsfullt å kunne føre faget videre. Nå har vi tre andre bøkkere på verkstedet, og en av dem startet som lærling for halvannet år siden, sier Øyen og lyser opp.
Han har stor tro på den videre utviklingen av brennevin på tradisjonelt vis og forteller at han opplever en økende interesse for bøkkerfaget.
– Det er omfattende arbeid som ligger bak akevittproduksjonen, og vi er en viktig del av den. Vi passer på at alt utvikler seg som det skal, uten at akevitten mister sitt særpreg.
Verdifull kunnskap
Veien til mesterbrevet i bøkkerfaget startet i 2022, da Øyen begynte å utforske muligheten for å få faget innunder mesterbrevordningen.
Med støtte fra arbeidsgiveren, ble søknaden sendt inn. Men det var først året etter, under Arendalsuka, at fatet virkelig begynte å rulle.
Sammen med akevittambassadør Atle Minothi holdt Øyen et foredrag om håndverket bak akevittproduksjonen. På første rad satt rektor og styreleder i Norges Mesterakademi.
– Etter foredraget kom de bort og tilbydde meg et stipend. Da var vi i gang. Jeg brukte hele 2024 på å gjennomføre. Jeg tok ingen snarveier. Det kan man jo ikke gjøre i bøkkerfaget, sier han og smiler.
I forbindelse med mesterbrevet har han nå skrevet et eget kompendium for fremtidens bøkkere, der også mesteroppgaven er inkludert.
– Det er viktig for meg å føre kunnskapen videre, og det er givende å kunne bidra til dette. Nå opplever vi økt interesse for å bli lærling i faget, noe som er utrolig moro.
– Så lenge våre akevitter finnes, kommer det til å være bruk for en bøkker.
