Matpakken står i veien for milliarder

Norge er annerledeslandet på så mange områder. Blant annet er vi stort sett alene i verden om å lovprise matpakken. Hjemmesmurt brødmat med glinsende brunost på en seng av cellulose er den norskeste av alle norske matvaner. Matpakken er ikke bare brødskiver med pålegg, den er vår etniske moralmat. Særlig i skolen, men fortsatt også i arbeidslivet.

Dette er forunderlig, synes professor i sosialantropologi, Runar Døving. Og enda merkeligere mener han det er at serveringsbransjen aldri har tatt kampen opp, til tross for et enormt potensial.
Døving er antagelig landets fremste matpakkemotstander. I flere år var han forsker ved Statens institutt for forbruksforskning, men arbeider i dag ved Markedshøyskolen i Oslo. Hans meningsberettigelse er sikret gjennom en mengde artikler, debattinnlegg og rapporter om mat, drikke og forbruk. Han har også skrevet bøker om temaet.

SVIMLENDE
– Matpakkens betydning for serveringsbransjen er enorm, konstaterer Døving, og viser til et enkelt regnestykke:
La oss si at en million yrkesaktive og elever spiser lunsj hver dag, og at den koster 60 kroner (som er lavt). Går vi ut fra 200 lunsjdager (som også er lavt), gir det et potensial på 12 milliarder kroner.
– Ene og alene på grunn av matpakken går norske spisesteder glipp av svimlende summer årlig. Talloppsettet er selvsagt bare et anslag, men jeg har ikke tatt særlig hardt i. Jeg ser det som et minimumstall for tapt tilvekst.
Døving skisserer hva som vil skje dersom nordmennene ganske enkelt (for)kaster matpakken.
– Da vil landet oppleve en kulinarisk revolusjon. Lunsjhungrige vil strømme til spisesteder og kantiner i en slik grad at prisene vil dale, og i løpet av 10-15 år vil spisestedene få et vanvittig press på lunsjomsetningen.
At ikke dette for lengst er blitt en kampsak for serveringsbransjen synes Døving hører til mysteriene. Han kan ikke forklare det på annen måte enn at bransjen er for løst organisert og for nærsynt opptatt av gourmetkokkene sine.
– Det finnes altså et stort potensial og behov, kanskje for stort til at bransjen ser det.
Dersom næringen er interessert i å gjøre noe med saken, anbefaler Døving et samarbeid med landbruket for å presse igjennom en skolematreform.
– Dette vil i sin tur profesjonalisere kantine-Norge kraftig, samtidig som landet totalt vil få en gigantisk horeca-økning.

HVER SIN VEI
– Matpakken er utvilsomt den mest dramatiske endringen i norsk matkulturs historie. Den er typisk norsk, og belagt med tykke lag av moral. Det skal være asketisk og sunt, sier Døving lakonisk.
– Norge og Sverige er kulturelt og moralsk ganske like, men når det gjelder lunsj har vi gått hver vår vei. Svenskene skjønner ikke matpakke med kald mat, bare varm lunsj. I Sverige og andre land er det ikke noe moralsk problem å bli servert tilberedt, varm lunsj. Det er tvert imot slik det skal være.
– Hos oss, derimot, er det dessverre en del ting som tyder på at matpakken ikke er på vei ut.
Døving sier til Hotellmagasinet at det ikke er noen tvil om at det bare er én som vinner på nordmennenes medbragte kaldmat: matvarekjedene.
– Det er en grunn til at dagligvaregründerne er styrtrike, mens aktørene i restaurantnæringen ikke er det, sier professoren.

GJENNOM UNGENE
Matpakketradisjonen er overlevert fra generasjon til generasjon, og Runar Døving er den første til å se at slikt ikke endres over natten. Skoleungene er nøkkelen, mener han. Innfører Norge gratis, varm skolemat er det bare spørsmål om tid før hele lunsjpraksisen er omveltet; også tenkesettet rundt den. Det vil ikke lenger være «umoralsk» å la seg servere. Og kanskje vil vi på sikt se at restaurantmåltider ikke lenger ses på som en belønning for godt arbeid, men kun en billett til å spise godt.
– Det norske måltidsmønsteret er sterkt bundet til forholdet mellom ytelse og nytelse.
Døving ser for seg at de 35 prosentene av den yrkesaktive befolkningen som fortsatt sverger til matpakken antagelig blir den hardeste nøtten.
– Men disse vil bli faset ut med tiden, spår Døving lattermildt.

Matpakkeglimt

* Matpakken som lunsjmat kom for å bli i 1930-årene.
* Forløperen ble kalt «Oslo-frokosten», et prøveprosjekt i 1920-tallets Oslo. Skolene sto for serveringen.
* I 1936 ble det familienes oppgave å sende barna avgårde til skolen med matpakke. Myndighetene vurderte offentlig finansiert skolemat som for kostbart.
* I årene som fulgte, ble matpakken et gjennomgangsfenomen også i arbeidslivet.
* På få år hadde landet gjennomgått en kulinarisk revolusjon.
* Fortsatt råder matpakken grunnen i skolevesenet noe nær hundreprosentlig.
* Fortsatt har 36 prosent av norske arbeidstakere medbragt matpakke.
* Matpakken anno 2011 er den samme som husholdningslærer Henriette Schønberg Erken beskrev i sin Kjøkkenalmanakk i 1936.

Main Image:

Thumbnail Image: