Norske råvarer hever seg, og nå er også osten med

Kylling, som tidligere var fin sesongmat, hadde blitt degradert til gatekjøkkennivå, og ost var lite brukt, mest fordi det var lagt importrestriksjoner på det, og den norske osten var matpakkeost, og ikke noe man brukte i gastronomisk sammenheng.

På 1990 tallet kom Stangekyllingen, og etter hvert and av høy kvalitet, og etter hvert som oppdrettsnæringen har blitt stadig flinkere, har vi en unik råvareflom også når det gjelder sjømat. Oksekjøtt i toppkvalitet har også kommet etter hvert, så det er bare et område vi har vært håpløst akterutseilt på, og det er ost.

Matpakkeosten har det vel kanskje ikke vært noe direkte galt med, men smakfulle og genuine oster til bruk i meny på restaurant har vært et sørgelig kapittel.

Da har vi tydd til Frankrike og Italia, og noen ganger Spania for å finne noe å friste gjestene med. Og det skal vi nok fortsatt gjøre, men nå skjer det så mye bra med norsk ost at vi virkelig må begynne å ta den i bruk. Det er nemlig en viss treghet i systemet når det kommer nye ting som virkelig ”smaker av fugl” og det koster selvfølgelig mye penger å sette i gang produksjon av topp varer. Mange står dermed i fare for å bukke under før man kommer skikkelig i gang.

Det siste året har jeg jobbet med en bok om ost. Dette er absolutt ikke noe reklame for denne, men en erkjennelse av at jeg også var en smule akterutseilt på hva som rører seg av nisjeprodusenter i norsk landbruk, før jeg altså begynte å se meg om i forbindelse med denne jobben.

Vel hadde jeg hørt om norsk chevre fra Haukeli, og fått med meg historien om damen som fikk en blind ku i 50 årspresang, og fant ut at hun skulle starte osteproduksjon. Men som mange andre har jeg betraktet det hele på avstand. Man vet om det, men er ikke flink nok til å ta det i bruk. Og det blir ikke fart i sakene for norske produsenter hvis vi fortssetter å snakke pent om dem, samtidig som osteutvalget på restaurantene våre fortsatt bare inneholder franske delikatesser. Dette er altså en henstilling om å prøve ut noe av de gode norske ostene som ligger der og venter på deg. Her får du fire forslag, og jeg garanterer at du blir overrasket:

Den blinde ku utvikler seg stadig, og har et utall oster å by på. Ingers blå og en camemberttype er vel de som har vakt mest begeistring, men en relativt ny blåmuggost, med det litt triste navnet blåmandag, fikk meg til å gå rett til himmels. Den er laget av kumelk, men har nesten Roquefortkarakter. Helt nydelig.

Munkeby heter en halvfast ost, produsert av vaskekte munker på et nyanlagt kloster ved Levanger i Nord Trøndelag. Det unike her er at de bruker upasteurisert melk fra nabogårder. Høyst uvanlig i Norge, og osten har fått sensasjonell mottakelse av de som har smakt den. Bare begynn å handle folkens. Munkene har tenkt å leve av det, og denne typen ost vil inspirere andre til å prøve det samme. Da kan det jo skje store ting andre steder også.

På Eiker gårdsysteri ved Hokksund i Buskerud lages også flere oster, men særlig en av dem tar helt av. Den heter Holtefjell, er en fast kuost, og bringer tankene hen til berømtheter laget i de franske alper. Holtefjell produseres i flere modningsgrader, og holder virkelig topp standard.

Til slutt vil jeg nevne Hemsegarden, også i Buskerud. Her har en sveitser tatt unorske metoder i bruk, og lages fast fjellost i toppskiktet. Finnes i flere modningsgrader, og den beste heter vellagret og rund. Helt strålende.

Ingen av disse ostene er billige, men det er ikke de franske heller. Men de er gode. Norsk ost har en fremtid, så start nå, så beholder vi dem.