Duppens indre eksil

Det trengs ikke noe ”Salt & Pepper”, ”Kniv & Karaffel” eller lignende alias å skjule seg bak. Nei, jeg sier det like ut i åpent lende: Jeg elsker norsk hjemstavnsmat; smakene og duftene fra barndommen (heretter kalt flesk og duppe).
Superkokkene får si nøyaktig hva de vil om saken, og jeg deltar ikke i den skjøre enigheten mattrendy mennesker imellom. De kan helt i fred få surre i sausen sin, og tviholde sin piemonte, art sushi, lahma mashwy, gambari og jålete salat.

På en heller trist parkeringsplass i utkanten av Fredrikstad kjente jeg det; en eim av gamle dager, som lokket meg til et minst like trist og varehuslignende bygg et lite steinkast unna. Fredrikstads best bevarte hemmelighet viste seg å hete Lunsj-Service, en kombinert kafé og cateringbutikk i den beskjedne stil. Der inne svinset et par blide mennesker bak disken. 
En ukesoversikt over dagens retter hang på veggen. Det var onsdag, og det var flesk og duppe. 
Flesk og duppe? Gud bedre! Drøvelen slo krøll på seg, mens et vell av barndomsminner tok bolig i hjernen. Det enkle menyarket fremkalte en indre bildekavalkade med bestemorsforkle, sleiver, gryter og søndagsmiddager i totiden. Den uventede muligheten til duppemiddag hensatte meg i det komplette, sentimentale lune. Og det til bare litt over hundrelappen. Jeg tror jeg siklet.
Jeg hadde ankommet et ikke planlagt mål, ikke engang hjulpet av GPS. Alt som skulle til var en forførende duft av gamle dager, mens jeg jaktet på parkeringsplass.

Her inne gikk praten gemyttlig ved et par bord. Men det var før mattallerkene ble satt fram. Da skjedde det noe påtagelig.
Ordvekslingen forstummet som på signal. Måltidet tok til i sakral stillhet, og mens det kulinariske vellevnet pågikk, var det slett ingen som lurte på hvor samtaletemaene var blitt av. Verden fikk være i fred for en stund. Her var det høy fellesskapsfaktor, stum takksigelse, lovprisning og et offer på bare litt over hundrelappen. Et par ganger gikk en servitør forbi. Først en dame, så en yngre mann, som begge åpenbart satte pris på sin daglige dont. De smilte til hvert bord, og fikk smil tilbake. Her hadde de altså dalt i skjul, disse kjøkkenenes hverdagshelter og kulturminnevernere.
Der jeg satt og gumlet godsakene, kom jeg i tanker om den gangen jeg ble påspandert middag i et, av alle ting, protestantisk kloster et sted på Toten. Der ble det heller ikke sagt et eneste ord under måltidet, men det var mest av andre og religiøse årsaker. Her, på et bortglemt sted utenfor Fredrikstad by, gikk snakketøyet i stå på grunn av noe så prosaisk som flesk og duppe. 
Ekte mat vet å presentere seg selv. I dette tilfellet snakker vi om stekt svineflesk, kokte gulrøtter, blomkål og poteter som selvsagt ikke hadde vært i nærheten av en vakuumpakning. Og duppen kunne min bestemor ha laget, hadde hun levd. Ikke noe dilldall. Det lå rotekte dampende norskdom på tallerkenen, og alt om fisefine kontinentalvaner ble avlært i en fei. Jeg kappåt med trollet.
Før jeg forlot dette stedet i Fredrikstads utkant spurte jeg om flesk og duppe ville komme på menyen igjen, kanskje snart? Joda, det ville den nok, sikkert både titt og ofte, svarte den elskverdige betjeningen. Fornøyd og matglad entret jeg den triste parkeringsplassen, utstyrt med spisestedets visittkort. 

En utlegning om flesk og duppe bør helst lede til noe, og i forsøket på det må vi ut av Norge. Jeg tror ikke grekere gripes av sår lengsel hver gang de spiser souvlakien sin. De får den både hjemme og ute. Når som helst og hvor som helst. En greker i Hellas eller en franskmann i Frankrike trenger aldri snuse lenge etter barndommens matduft. De finner den på hvert gatehjørne. En amerikaner kan reise verden rundt, og spise seg mett på hamburger og spareribs. 
Joda, du kan sikkert nevne en del tradisjonelle, norske kaféer og restauranter. Men poenget, og problemet, er at du må tenke deg om. I Norge går det sikkert ti utenlandske matsteder på ett tradisjonelt norsk. Maten vår er i ferd med å bli en rekvisitt for spesielle anledninger. I verste fall et truet kulturminne.
Ikke ett vondt ord om utlendingenes mat. Neida, slett ikke. Den forsyner jeg meg grovt av når jeg er i utlandet. Problemet er at jeg stort sett gjør det også i eget hjemland. I Norge drukner norske mattradisjoner i utenlandsk trendmat eller stues bort i mørke gjemmer, slik som i Fredrikstad. I en tid hvor det kjøres gjenopplivningskampanjer for norsk mat, er det grunn til å spørre: Hvis det ikke er bra nok å by på fårikål og lapskaus, hva sier det om synet på oss selv? Ordvalg er aldri tilfeldig, sier noen. Har du for eksempel tenkt over hvorfor vi kaller vår egen norske mat for husmannskost?
Svaret blir førende for hvorvidt duppeopplevelsen i Fredrikstad var en svanesang. Lykkelig er den som ser håp i mye. 

Main Image:

Thumbnail Image: