Hvor er hotellhistorien?

Hoteller og reiseliv er hyllet i det vide og brede som særdeles viktig næring for landet. 2007 var i følge Statistisk Sentralbyrå en knallår for hotell-Norge, med en vekst på 11 prosent i forhold til året før. Turister og hotellgjester legger årlig igjen 85-90 milliarder hos oss.

En næring med slikt magemål har sikkert en interessant og mangslungen historie, tenkte vi i Hotellmagasinet, og gikk i gang for å finne kildene. Vi så for oss ”Norsk hotell- og reiseliv gjennom tidene,” ”Matservering og overnattinger fram til i dag” og mange andre boktitler, som sikkert måtte finnes. Hva med en slags ”Greatest hits of Norwegian travels” eller noe slikt? Eller en haug med hovedfagsoppgaver i høgskolearkivene?

Noe slikt hadde vi tro på å finne.

Vi tok feil. For så langt vi har brakt i erfaring, har ingen hittil tatt seg bryet med å samle den hele og fulle historien om hotell-Norge. Oljeindustrien har sin. Oppdrettsnæringen? Javisst. Og vegvesenet samlet sin beretning i et tykt bind allerede i 1989. Til og med den utdødde hermetikkindustrien i Stavanger har brettet ut sin stolte næringshistorie i ikke mindre enn tre bind.

Men hotell og reiseliv, en av de bejublede næringer, en av de vi tror på, uteblir med vektige tilbakeblikk fra A til Å. Enkeltstående skildringer av gode, norske hoteller finnes. Men vi innbilte oss jo at næringen har overordentlig betydning for landet, ikke bare for Geiranger og Dalen i Telemark.

Er den fremadstormende bransjen redd for å virke retrospektiv og museal?
Vårt søk startet på reiselivsstudiet ved Høgskolen i Lillehammer. Der fant vi den kunnskapsrike førsteamanuensis Thor Flognfeldt, som riktignok ikke kunne bidra med mye akkurat i denne saken.
– Den nedtegnede historien fra århundrene før 1850 begrenser seg bare til det sporadiske, dessverre.

– Her på høgskolen lener vi oss mye til en praktfull bok om 400 års rekreasjon og reiseliv, legger Flognfeldt til, og vi spisser straks ører.
Nærmere undersøkelser viser at boken omhandler Storbritannia, og ikke våre kjempers fødeland.

– Du skjønner, her til lands har reiselivet aldri blitt sett på som særlig viktig, forklarer reiselivslæreren.
– Å, ikke det?

– Nei, nei, overhodet ikke. Det finnes ingen sammenheng mellom næringens inntekter og hva folk anser som betydningsfullt. Reiseliv er i norsk tradisjon og tenkesett bare betraktet som en attåtnæring, som erstatning for noe annet man ikke får til. Samfunnet vurderer hotellene våre bare som et nødvendig onde, med litt diskusjoner om Petter Stordalen og Olav Thon fra tid til annen.

– Bevares.
– Ja, sånn er det. Dessverre.

Mange bondegårder var en slags reiselivets roder i riktig gamle tider, og klostrene sørget ganske sikkert for å gjøre pilegrimenes hustrige vandring nord til Nidaros så behagelig som mulig. Såpass mye får vi oss formidlet. I de fordums gjestgiveriene skjedde det dessuten både likt og ulikt. Hva med begrepet ”særmannskvile”, som visstnok stadfestet middelalderens gårdskoner med særskilt rett til å ta imot overnattingsgjester? Og skysstasjonenes betydning for reisende?

Alt dette høres ut som hotellenes forløpere, som vi gjerne ville vite mer om. Opplysningene pirrer, men metter oss ikke.

Kanskje Norsk Reiselivsmuseum kunne være til hjelp? Der har de vel noe å sette våre historieinteresserte tenner i? På vestlandet finnes nemlig et slik museum – uten at det hjelper denne artikkelen særlig langt av sted. Vi leser på en medtatt hjemmeside at museet startet som Vestnorsk Reiselivsmuseum i 1995, og ble landsdekkende museum i 2001. De holder fysisk til i tre eldre bygninger i Balestrand i Sogn og Fjordane.

Målet er å være et dokumentasjonssenter for norsk reiselivshistorie, men det er ennå ikke blitt noe av en samlet framstilling av ”alle tiders hotell- og reiseliv i Norge”.

Museumssjef Inger Marie von der Lippe opplyser i lattermild oppgitthet at hun aldri har opplevd maken til treg og matlei museumssatsing – og hun har vært med på noen av dem. Et nasjonalt dekkende reiselivsmuseum har vi altså, men selv etter sju års drift er det ikke engang utstyrt med ressurser til å framskaffe et historisk riss av dens modernæring.

Myndighetene, da? Vet de noe ingen andre vet, om næringens bortkomne historie? I vårt tilfelle er det jo til og med mulig å forhøre seg med to myndigheter hvis man vil. Både Kulturdepartementet og Næringsdepartementet har velvillige informasjonsavdelinger, som lar seg sette i sving for å finne ut av vår henvendelse.

Men fant de noe?
Nei.
Om departementene har tenkt å foreta seg noe i saken?
Nei, sannsynligvis ikke.

Ballen kastes over til NHO Reiseliv, der de ser seg nødt til å komme tilbake til henvendelsen, som åpenbart er av helt uvanlig karakter.

Senere spurte en velmenende person i NHO om Hotellmagasinet har forhørt seg ved reiselivslinjen i Lillehammer.
Ja, der har vi vært, sa vi.
Men om vi har lest boken ”Vertskap i Norge”?
Hva for en bok?

Boktittelen vekket naturlig nok vår nysgjerrighet, der den dukket opp på slutten av vårt søk. Boken er skrevet av Sverre Thon og utgitt i 1993 av Norsk hotell- og restaurantforbund. Problemet er bare at over 500 år eller mer med hotellenes forløperhistorie gjøres unna på to, tre innledende sider i en praktbok på over 300. Kanskje er det ikke så merkelig, siden kildene fra tidlig middelalder antagelig både er mangelfulle og usikre. Men desto større grunn er det til å la noen grave dypere i lagene. Thons bok er et entusiastisk stykke arbeid, men skikkelig og innholdsrik hotellhistorie gir den ikke før vi skriver 1700-tallet. Prosjektet er ikke utholdende nok. Dessuten er boken for lengst utsolgt fra forlaget. Mye taler for at noen bør gi den en oppgradert oppfølger med luftige tidsperspektiver.

Underveis på vår historiske reise var det en som sa: ”Historien kommer ikke av seg selv. Den må skrives. Ellers blir den borte.”

Herved har historikere, formidlere og andre fått sin oppfordring.

 ,

 ,

 ,