Våre profilerte samarbeidspartnere
Kronikk:
– Jeg begynner å bli ganske lei av én påstand i debatten om besøksbidrag
Det burde det være mulig å diskutere uten å mistenkeliggjøre motivene til dem som faktisk skal kreve inn avgiften hver eneste dag, skriver Kim Kjosnes ved Marina Hotel.
Jeg begynner å bli ganske lei av én påstand i debatten om besøksbidrag: At hotellnæringen protesterer fordi vi er grådige og ikke vil bidra.
Det er en behagelig forklaring. Den har bare ett problem: Den treffer ikke det næringen faktisk sier.
Jeg synes det er vanskelig å være prinsipielt uenig i at en turist bør bidra til å finansiere belastningen vedkommende påfører et reisemål, og til å utvikle infrastrukturen som turistene bruker. Det er heller ikke jeg uenig i.
Reiser du til en rekke europeiske reisemål, møter du nettopp dette prinsippet: Du er besøkende, du betaler et besøksbidrag, og pengene brukes til turistrelaterte formål.
Problemet i Norge er ikke først og fremst ideen om at besøkende skal bidra. Problemet er hvem vi har bestemt skal betale, hvordan avgiften beregnes – og hvem som slipper helt unna.
På fastlandet har staten valgt en avgift på 3 prosent av vederlaget for selve overnattingen, eksklusive merverdiavgift.
Det høres enkelt ut helt til man faktisk driver et overnattingssted.
Et hotellprodukt kan bestå av rom, frokost, middag, konferanselokale, pauseservering, aktiviteter og andre ytelser, med forskjellige mva.-satser, avtaleformer, provisjoner og regnskapsmessige fordelinger. Vi skal ikke bare trykke på en knapp og legge tre prosent oppå sluttbeløpet. Vi skal identifisere riktig avgiftsgrunnlag, beregne avgiften korrekt, spesifisere den, kreve den inn og betale den videre.
Dette er fullt mulig å håndtere når reglene, systemene og rutinene er på plass.
Men det er faktisk lov å påpeke at det må gjøres riktig uten å bli kalt vanskelig.
Og så kommer det prinsipielle spørsmålet:
Hvem er egentlig «turisten» denne turistskatten treffer?
Et kinesisk ektepar på ferie i Lofoten? Ja.
Et tysk ektepar på ferie? Ja.
Men også den norske familien på ferie i eget land.
Fotballaget som skal på turnering i nabokommunen.
Arbeideren som skal utføre service ute hos kundene sine.
Håndverkeren som skal være noen uker på et byggeprosjekt.
Konferansegjesten som tilbringer to døgn mellom møterommet og hotellrestauranten.
Og ja – også han som bare trenger ei hotellseng av årsaker kommunen neppe har noe med.
Ironien blir ikke mindre av at staten for Longyearbyen har utredet en helt annen modell, blant annet et forslag på 60 kroner per person per overnattingsdøgn.
Fellesnevneren er ikke at disse menneskene nødvendigvis belaster natur, toaletter, parkeringsplasser eller turiststier.
Fellesnevneren er at de kjøper overnatting.
Samtidig kan den som kommer med egen bobil, campingvogn eller telt falle utenfor overnattingsavgiften. Det samme gjelder deler av den turisttrafikken som åpenbart bruker naturen og infrastrukturen intensivt.
Derfor reagerer jeg når modellen konsekvent omtales som om den uten videre følger prinsippet «den som belaster, betaler».
Det gjør den ikke.
Den følger i stor grad prinsippet «den som kjøper et avgiftspliktig overnattingsprodukt, betaler».
Det er noe annet.
Ironien blir ikke mindre av at staten for Longyearbyen har utredet en helt annen modell, blant annet et forslag på 60 kroner per person per overnattingsdøgn. For cruise er det foreslått en egen avgift per passasjer. Altså modeller som langt tydeligere knytter bidraget til personen som besøker stedet, fremfor hvor dyr seng vedkommende velger å sove i.
Jeg har også vanskelig for å forstå logikken i at to gjester som legger igjen nøyaktig samme belastning på lokalsamfunnet skal betale vidt forskjellig «besøksbidrag» fordi den ene sover på et rimelig enkeltrom og den andre velger suite.
En person belaster ikke naturen tre ganger mer fordi hotellrommet kostet tre ganger så mye.
Så hvorfor denne modellen?
Det er nettopp slike spørsmål næringen har stilt.
Ikke fordi vi mener at turistene aldri skal bidra.
Ikke fordi vi mener at Lofoten ikke har problemer knyttet til høyt besøk.
Og definitivt ikke fordi vi mener at kommunene skal betale alt mens hotellene sitter på sidelinjen og teller penger.
Reiselivet er en av de viktigste distriktsnæringene vi har. Hoteller, rorbuanlegg, restauranter og opplevelsesbedrifter har gjennom flere tiår investert enorme summer, skapt helårsarbeidsplasser, bygget restauranter, møteplasser og infrastruktur og bidratt til å gjøre steder attraktive både å besøke og bo i.
Se på utviklingen i Tromsø.
Se på Svolvær.
Da fiskeaktiviteten endret seg og mange sentrumsmiljøer slet, var det ikke offentlige budsjetter alene som skapte nytt liv. Private aktører tok risiko, investerte penger og bygget tilbud som i dag brukes av både lokalbefolkning og tilreisende.
Det betyr ikke at næringen skal fritas for kritikk.
Det betyr heller ikke at veksten ikke har skapt reelle problemer. Det har den. Enkelte områder i Lofoten har åpenbart for stort press i deler av året. Vi trenger toaletter, avfallsløsninger, parkering, besøksstyring, stier og bedre håndtering av trafikken.
Men ingenting av dette blir automatisk løst fordi vi innfører 3 prosent avgift på et hotellrom mellom klokken 24 og 06.
Det skaffer penger.
Det er ikke det samme som å løse problemet.
Og når næringen stiller spørsmål ved overgangsregler, gamle bestillinger, beregningsgrunnlag, tekniske systemer, rapportering og hva pengene faktisk skal brukes til, møter vi stadig den samme responsen:
Vi diskuterer om modellen faktisk treffer de besøkende som skaper belastningen.
Det haster.
Jeg har derfor begynt å stille et veldig enkelt spørsmål tilbake:
Hva er det konkret som haster?
Er det selve innkrevingen som haster?
Eller er det fem toaletter, ti søppelpunkter, bedre parkering og noen konkrete stier som må være på plass før neste sommer?
For hvis det siste er problemet, så la oss snakke konkret om nettopp det.
Hvor trengs tiltakene?
Hva koster de?
Når kan de være ferdige?
Hvem kan bidra?
Jeg har allerede sagt offentlig at dersom kommunen peker ut de mest akutte tiltakene før neste sesong, er jeg villig til å utfordre både meg selv og andre i næringen på om vi kan bidra praktisk eller økonomisk i en overgang.
Det er ganske langt unna å være «gratispassasjer».
Jeg tåler godt at folk er uenige med meg om turistskatten. Jeg har også forståelse for frustrerte innbyggere som opplever at turisttrykket er blitt for stort.
Men jeg synes debatten blir fordummende når enhver faglig innvending fra hotell- og overnattingsnæringen avfeies med at «hotellbaronene er grådige».
Vi diskuterer ikke om besøkende skal bidra.
Vi diskuterer om modellen faktisk treffer de besøkende som skaper belastningen, om den kan administreres forsvarlig, og om pengene brukes på de problemene avgiften begrunnes med.
Det burde det være mulig å diskutere uten å mistenkeliggjøre motivene til dem som faktisk skal kreve inn avgiften hver eneste dag.
Og hvis svaret på alle innvendinger fortsatt er «det haster», gjentar jeg gjerne spørsmålet:
Hva er det helt konkret som haster – og hva skal vi faktisk løse?
For dét er en diskusjon jeg mer enn gjerne tar.
