Restaurantkjøkkenet - alltid på vei
Ordspillet som sier: Den som ser seg ferdig utlært, er ikke utlært men ferdig, burde stå opplått på veggen i enhver restaurant. Gjestene, og konkurrentene utvikler seg nemlig fortere enn telekommunikasjon, så det er bare å ”hive seg rundt”. Og det er jo det som gjør det morsomt. Jeg spiser ute så ofte jeg kan. Mye for å inspirere meg selv, og med skrekkblandet fryd følge med på konkurrentenes nivåhevning. Og det dukker opp nye friske konsepter på alle kanter.
Sist uke var jeg på Mecca, en relativt ny restaurant på Oslo øst, som har rendyrket fenomenet Burger. Høres kanskje ikke så nyvinnende ut, men det var gjort så skikkelig at det ble spennende. Selve ”kjøttkaka”, som jo selvfølgelig alltid er det viktigste, var hjemmelaget og knall god. Oksevarianten fantes i mange utgaver, men også lam var på menyen. Brødet var grovt, mykt og ferskt, og pommes friten ville gjort de fleste franskmenn stolte. I tillegg var garnityrene varierte og oppfinnsomme, og man kunne velge mellom 12 sideorders, som kom i skåler ved siden av.
Man satt altså i en bydelsrestaurant ved Akerselva og følte seg hensatt til New York. Hadde denne restauranten kommet på banen for 10 år siden hadde den antakelig vært en sensasjon. Grunnen til at den ikke er det, er at tallet på sjapper av forskjellig størrelse og karakter i Oslo, som lager genuint god mat, sikkert er tresifret.
Før jul var jeg på Bagatelle, norsk restaurantverdens fyrtårn, og det første skandinaviske spisested med to stjerner i Guide Rouge. Man tenker ofte på disse etablerte toppstedene som restauranter som sysler med sitt, mens resten av verden går videre. Så feil kan man ta. Minst halvparten av rettene bød på, for meg, nye kombinasjoner i mesterklassen. Kreativt som f…, selvfølgelig aldri nok i seg selv, men når det i tillegg smaker fantastisk kan man bli helt lyrisk. Stikkord utvikling, og denne restauranten drives av en mann som har slitt ut kjøkkengulv i over tre tiår. Da må det jo være håp for de fleste av oss!
Situasjonen er altså at klassikerne leverer så det fyker, og nyetableringene er i ferd med å gjøre Oslo til et gastronomisk mekka. Og det mest spennende er det som preger mange av nykommerne. Klassiske skillelinjer, hvor man setter restaurantene i bås etter etnisk opprinnelse, er i ferd med å skli helt ut. Selvfølgelig finnes det fortsatt Indiske, Kinesiske og Italienske restauranter, som rendyrker sin egen kultur, men i tillegg kommer x antall som i mindre grad er opptatt av denne typen identitet.
Kjøkkensjefer som ikke først og fremst er opptatt av å rendyrke det franske kjøkken, men som rett og slett er opptatt av å lage god mat. Man går til verket med inspirasjon fra alle verdenshjørner. Resultatet er menyer som varierer fra franske brasseriyndlinger, via pizza og burger til sushi. Og gjestene elsker det, og det beste av alt: Det blir flere og flere av dem.
Kjære kolleger, la oss begynne det nye året med optimisme.
Norsk restaurantverden har aldri vært bedre!
Sist uke var jeg på Mecca, en relativt ny restaurant på Oslo øst, som har rendyrket fenomenet Burger. Høres kanskje ikke så nyvinnende ut, men det var gjort så skikkelig at det ble spennende. Selve ”kjøttkaka”, som jo selvfølgelig alltid er det viktigste, var hjemmelaget og knall god. Oksevarianten fantes i mange utgaver, men også lam var på menyen. Brødet var grovt, mykt og ferskt, og pommes friten ville gjort de fleste franskmenn stolte. I tillegg var garnityrene varierte og oppfinnsomme, og man kunne velge mellom 12 sideorders, som kom i skåler ved siden av.
Man satt altså i en bydelsrestaurant ved Akerselva og følte seg hensatt til New York. Hadde denne restauranten kommet på banen for 10 år siden hadde den antakelig vært en sensasjon. Grunnen til at den ikke er det, er at tallet på sjapper av forskjellig størrelse og karakter i Oslo, som lager genuint god mat, sikkert er tresifret.
Før jul var jeg på Bagatelle, norsk restaurantverdens fyrtårn, og det første skandinaviske spisested med to stjerner i Guide Rouge. Man tenker ofte på disse etablerte toppstedene som restauranter som sysler med sitt, mens resten av verden går videre. Så feil kan man ta. Minst halvparten av rettene bød på, for meg, nye kombinasjoner i mesterklassen. Kreativt som f…, selvfølgelig aldri nok i seg selv, men når det i tillegg smaker fantastisk kan man bli helt lyrisk. Stikkord utvikling, og denne restauranten drives av en mann som har slitt ut kjøkkengulv i over tre tiår. Da må det jo være håp for de fleste av oss!
Situasjonen er altså at klassikerne leverer så det fyker, og nyetableringene er i ferd med å gjøre Oslo til et gastronomisk mekka. Og det mest spennende er det som preger mange av nykommerne. Klassiske skillelinjer, hvor man setter restaurantene i bås etter etnisk opprinnelse, er i ferd med å skli helt ut. Selvfølgelig finnes det fortsatt Indiske, Kinesiske og Italienske restauranter, som rendyrker sin egen kultur, men i tillegg kommer x antall som i mindre grad er opptatt av denne typen identitet.
Kjøkkensjefer som ikke først og fremst er opptatt av å rendyrke det franske kjøkken, men som rett og slett er opptatt av å lage god mat. Man går til verket med inspirasjon fra alle verdenshjørner. Resultatet er menyer som varierer fra franske brasseriyndlinger, via pizza og burger til sushi. Og gjestene elsker det, og det beste av alt: Det blir flere og flere av dem.
Kjære kolleger, la oss begynne det nye året med optimisme.
Norsk restaurantverden har aldri vært bedre!
