I Milano-testen av Iveco Eurocargo Hybrid og i tre andre felttester ble det registrert en reduksjon av dieselforbruk og CO2-uslipp på over 25%.

Alt går da ikke på skinner inn i det rosa himmelriket

For noen uker siden var jeg i Veteranvognklubben og holdt det vi før kalte lysbildekåseri. Jeg snakket om hvor hyggelig folk har det med gamle ting i England. Jeg viste blant annet bilder av en familie som kom med lokomobil til et biltreff. De kjørte altså lange veier med en doning som var svært lik en dampveivals. Kom de til en pub, gikk far og mor inn og tok en halvliter mens familiens to guttunger fylte vann, fyrte under kjelen og holdt trykket oppe. Moralen er: Noen må gjøre jobben.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen ble publisert for over 10 år siden.

Etter kåseriet kom en dame bort til meg og ville prate. Hun er en av meget få kvinner som går på møter i NVK. Damen fortalte at hennes morfar hadde kjørt dampveivals, men det var mye jobb, sa hun. Det var liksom ikke bare å vri på nøkkelen når man skulle starte på morgenskiftet. Nei, den gang beregnet man seg starttillegg, sa hun.. Selv hadde hun visstnok aldri sett morfar med dampveivals, men hun hadde hørt at det var en tøff jobb å være valsefører i damptida.

Da fortalte jeg henne at min gamle far var en av dem som restaurerte den dampvalsen som nå i over en halv mannsalder har stått på Norsk Teknisk Museum, og i sin tid var en gave fra Oslo kommune. Valsen må idag være Norges eldste motoriserte veigående kjøretøy, og tar jeg ikke feil, var den i daglig drift i godt over 100 år.

Vi har vel vært ute en vinterdag før?

Denne vinteren har vært tøff i gamle Noreg. Men jeg innbiller meg at det var like tøffe vintre like etter krigen da jeg var liten gutt og fatter'n kjørte en av landets eldste gravemaskiner.

Om vinteren sto han opp midt på natta for å få fyra opp den gamle semi-dieselen med patronstart som på ei fiskeskøyte.  Han hadde bål under motoren, og fatter'n sa bestandig til meg i moderne tid: - Det var olja som var så mye dårligere før. Og fettet. Å smøre wiren på gamle gravemaskiner var noe alle dere som kjører moderne gravemaskiner, ikke bør lengte etter.

NSB har fått så skjermlua passer

NSB har fått så skjermlua passer denne vinteren, men NSB har selvsagt hatt minst like tøffe vintre før. Klagene fra publikum derimot har trolig aldri vært mer omfattende.

Millioner togpassasjerer er kommet for seint på jobben. Ikke bare i Norge, men i store deler av Europa har jernbaneselskapene hatt avviklingsproblemer denne harde vinteren. Og NSB har selvsagt ikke skylda i hele Europa.

Hadde det hjulpet at lokførere over hele Europa hadde stått opp fem timer før for å forberede en tøff arbeidsdag? Nix. Hadde det hjulpet at passasjerene hadde stått opp litt tidligere og begitt seg tidligere til jobben? Kanskje, i en del tilfeller.

Dette er ikke et forsøk på å tilgi NSB for alle blunderne. Bare en liten påminnelse om at de fleste av oss er blitt litt vel bortskjemte, eller skal vi si; mindre foreberedt på å takle uforutsette, ubehagelig omstendigheter. Jeg har ikke kjørt tog til jobben i vinter. Jeg har kjørt bil. En morgen kom jeg nesten et kvarter for seint til en avtale. Det hadde jeg ikke gjort om jeg hadde begynte å måke nede ved garasjen et kvarter tidligere.     

Sommerfornøyelse

I bilens barndom var bilkjøring en sommerfornøyelse for de aller fleste her i landet. I 1922 hadde vi omtrent 10.000 biler, men det er grunn til å tro at under ti prosent av dem ble brukt lokalt i de større byene om vinteren.

På den tid var nemlig ikke hovedveiene såkalt planmessig brøytet. Først vinteren 1926-27 ble for eksempel Sørlandske Hovedvei brøytet, - såkalt planmessig. Planen sa at veien skulle brøytes.

Det året startet min fars onkel MIL bensinutsalg langs Drammensveien som var landets mest trafikkerte veistrekning. Jeg har et bilde av MIL-stasjonen vinteren 1927. Veien var flott brøytet, men jeg kan ikke se noen bil hverken på stasjonen eller på Drammensveien. Trafikken var altså ikke særlig stor. Rutebilselskapene som begynte å dukke opp, åpnet først rutetrafikken ved påsketider og stengte igjen da snøen falt.

Buss med plog, meier og belter

Svenskene hadde selvsagt de samme vinterproblene som våre. Men søta bror hadde bilfabrikker og mer penger. Derfor gikk postverket hos naboene og Scania-Vabis sammen om å lage 15 postdilligenser med meier på forhjulene og belter på bakhjulene, pluss reduksjonsgirkasse med to serier. Bussen hadde dessuten en liten snøplog under magen.

Første ordinære rutetur gikk riktignok i grøfta, men så gikk det bedre. Passasjerene fikk til og med sitte noenlunde varmt, da man brukte eksosen til å varme opp frisk luft i kupéen med. Man glemte å ta patent på systemet, så mange rappet prinsippet. Selv om bare få land trengte slik vinterskyss, ble postdilligensen til Scania viden kjent. Det gamle bildet dere ser her, er for eksempel hentet fra en engelsk bok.

Svenskene brukte meier og belter flere år etter krigen i grisgrendte steder. Her hjemme fikk vi etter krigen beltekjøretøyer fra Bombardier som ikke minst ble brukt på Finnmarksvidda, og fortsatt går på Valdresflya.

Hard vinter i TV-stolen

Vinteren 2009-2010 har vært tøff for mange nordmenn. Men i motsetning til våre forfedre har mange av oss kunnet slappe av foran TV'n om kvelden uten å bære ved hele tida.

Vi har kanskje sett på TV-reklamen at nok en ny importør prøver å introdusere det gamle italienske merket Fiat på det norske markedet. - Det er håpløst, den bilen er for dårlig. Det har den alltid vært, sa mannen i TV-stolen ved siden av meg. - Har du erfaringer, sa jeg. Jeg fikk aldri noe svar.

I bilens barndom midt i 20-årene, var Fiat det bestselgende, europeiske merket i Norge. Fiat 501, deres første masseproduserte vogn, ble populær som drosjebil over store deler av verden, også i England. Her hjemme ble modellen ikke minst legene og dyrlegenes bil. I motsetning til store amerikanere, hadde den beskjedne Fiat fire trinns girkasse, 12 volts batteri, selvstarter og bedre svingradius enn de store vognene. En bil for norske gårdsveier og bratt lende.

Ser du på premielistene fra de store bakkeløpene og isracene i Norge i 20-årene, så er Fiat sterkt representert.

Må vi satse på dritten?

Fiat har kommet og gått i vårt land. Med ujevne mellomrom har merket ikke bare dukket opp på KNA's og andres premielister, men også på salgsstatistikkene med, om ikke topp, så høyst brukbare markedsandeler. Men for den jevne pizza-elskende Ola Dunk som til og med har ofret pilsen for chiantien, er fortsatt Fiat noe dritt. Hvor lenge?

NSB og Fiat har noe felles. Begge er veteraner i norsk samferdsel som mange slenger dritt om. Men i det moderne Norge er nok løsningen kollektivtrafikk og småbiler.

PS: Denne nostalgispalten var lenge truet. Min nyeste PC brøt sammen etter virusangrep, men en nostalgiker hiver aldri en utrangert, men fullt brukbar PC. Denne uka restaurer jeg verktøykassa, den av lær, fra sykkelen jeg fikk da jeg var tolv. Kjekt å ha.

STILLING LEDIG:

SE ALLE LEDIGE STILLINGER HER:

transport anlegg
Powered by Labrador CMS